Elba: Capo Sant Andrea – Napoleons øyparadis

Elba: Capo Sant Andrea – Napoleons øyparadis er skrevet av Trine Søgaard i samarbeid med Kapp Sant'Andrea, som hadde invitert oss med på reisen. Alle meninger er som alltid forfatterens egne.

Høst i et paradisøy

Jeg drar jakken rundt meg mens vi står på dekk og ser solen gå ned over fjellene i Elba i horisonten. Himmelen er malt i flammende røde farger og bølgene slår mot sidene på fergen mens vi seiler mot øyas hovedstad, Portoferraio. For et vakkert syn.

Det eneste jeg vet om øya på forhånd er at det var der Napoleon en gang ble sendt i eksil. Og det er det.

Den kjølige kveldsvinden leker med håret mitt og dens omfavnelse får mange til å trekke seg tilbake mens solen sakte forsvinner bak fjellene.

Selv om det er litt kjølig her i slutten av september, har jeg et stort smil om munnen. Det er flott å være tilbake Italia, og jeg har savnet det. Ganske mye til og med.

De fleste av minnene mine fra støvellandet er fra sommerferier med familien min, og det begynner å bli lenge siden nå. Med meg godt fastklemt mellom mine to søsken og sekken i baksetet, kjørte foreldrene mine oss mellom Italias storbyer, landsbyer, gjennom fjellene, langs kysten og andre ganger rundt midt i ingensteds. 

De visste hvordan de skulle vise oss landets mange fasetter, dets sjarm, kultur og rike historie, og selv om jeg kanskje ikke satte så stor pris på det på den tiden, har det satt sitt preg på meg. 

Her mener jeg ikke bare vandrerlysten som trolig går i familiens årer. Jeg mener heller en forkjærlighet for stedet jeg skal være de neste tre dagene: byen Capo Sant Andrea øya Elba, som ligger utenfor kysten i Toscana. 

For hvis det minner meg om noen av de andre herlige stedene jeg har besøkt før i Italia, kan jeg umulig bli skuffet. Og jeg skal love at jeg ikke ble.

Capo Sant Andrea – en uoppdaget oase på Elba

Innen fergen legger til kai ved Elba, har det blitt mørkt. Vi må kjøre en time for å komme til Capo Sant Andrea. Alle er litt stille mens bilen svinger de skarpe svingene mens vi kjører på de svingete fjellveiene. Utenfor vinduene er alt svart. Det er kun bilens bevegelser som så langt gir meg en ide om øyas landskap. 

Dagen etter sitter jeg på hotellets terrasse og spiser frokost med utsikt over Capo Sant Andrea-bukten. Blikket mitt følger en hvit seilbåt i det fjerne, som jeg døsig observerer mens vertinnen kommer med kaffe. 

«Buongiorno signora», sier hun og smiler med et glimt i de mørke øynene. God morgen, svarer jeg tilbake på italiensk, og aksepterer den dampende lille kjelen med livseliksir. Rundt meg sitter middelaldrende og eldre par og nyter frisk frukt, yoghurt og litt bakverk fra den enkle frokostbuffeen. Noen snakker lavt, mens andre trenger tid til å våkne.

Så stille det er her, tenker jeg. Som en som til daglig har sin daglige vandring på Nørrebro i København, fyller denne stillheten meg med en følelse av fred. Man får fort følelsen av at tempoet i Capo Sant Andrea er rolig. Veldig stille.

Kanskje henger dette sammen med at vi besøker øya utenom høysesongen. Eller så har turistene bare ikke funnet denne lille oasen ennå.

En autentisk opplevelse

Senere på dagen beveger vi oss rundt i den lille kystbyen, hvor flere har på seg sommerkjoler, shorts, sandaler og badetøy. Været er mildt og varmt, og temperaturen ligger på rundt 23-25 ​​grader her i slutten av september. For meg er dette en ideell situasjon, for med alderen kan man bli litt overfølsom for varme. Det kan nok mange kjenne seg igjen i.

Den lille byen ligger spredt over en fjellside og åpner seg rundt bukten. Langs den bratte og svingete hovedveien ligger hus, restauranter og små hoteller med en fantastisk utsikt ut over det mørkeblå Middelhavet. 

Det er vanskelig å ikke føle seg litt hypnotisert av naturen, og selv om jeg aldri har vært på den populære ferieøya Capri, har jeg en anelse om at det er likheter. 

Men det går raskt opp for meg at du ikke kommer til Capo Sant Andrea for å oppleve luksus. Det er mer mitt inntrykk at man får et autentisk innblikk i livet som italiensk øyboer i en liten kystby hvor det bare bor noen hundre lokale.

Her er det ingen storslåtte gester, ingen femstjerners hoteller eller dyre Michelin-restauranter.

Maten er derimot lokal og bærer preg av byens tilknytning til havet, hotellene er små og sjarmerende, mens området er betagende vakkert. Jeg må innrømme at dette går rett inn i reisehjertet mitt. 

Mens vi sitter i en frodig hage omgitt av sitrontrær, snakker en av de lokale forfatterne om Elba. 

Øya var i mange år en gullgruve for gruvedrift, hvor jern og mineraler ble hentet opp fra undergrunnen og seilt til fastlandet. Senere ble jordbruket en stor del av øyas eksportkilder, ettersom klimaet viste seg ideelt for vingårder og olivenlunder, som lokalbefolkningen og besøkende nyter den dag i dag. 

Den eldre herren sitter med armene i kors, og jeg kan se blikket hans bli fjernt mens han snakker. Det er som om han drømmer seg litt bort i historiene sine, og man kan kjenne hvor mye stedet betyr for ham. 

Han ble født i Capo Sant Andrea og har bodd der hele livet. Han forklarer at mange av byens nåværende innbyggere er etterkommere av bønder som over tid slo seg ned langs kysten og har vært der i generasjoner. 

Derfor overrasker det meg ikke når Mauricio, vår turoperatør, slår den eldre herren på armen og lattermildt forteller oss at han faktisk er forfatterens nevø. 

Så flott det er, tenker jeg og smiler. Og det er akkurat den følelsen du får i Capo Sant Andrea; en følelse av samhold og et sammensveiset fellesskap der folk ikke bare kjenner alle, men mange faktisk er i slekt. Det er noe spesielt.

Solnedgang over Elba

Solen begynner å spre sitt gylne ettermiddagslys over Capo Sant Andrea, og jeg setter meg på en strandstol ved den lille bukten og ser utover vannet. Det er lenge siden jeg har sett et hav ha en så vakker asurblå farge.

Vannet er så klart at du på lang avstand fortsatt kan se små stimer med fisk som prøver å navigere mellom et par gutter som nyter en svømmetur. 

Borte på brygga sitter en eldre mann med fiskestang. Den grønne plastbøtta er nesten tom for fisk, men han ser verken desperat ut eller som en som må rekke noe. Jeg står et øyeblikk og ser på ham før jeg ser en sti som fører bak den store steinen. 

Nysgjerrig – og med feil sko på – beveger jeg meg langs de høye bergveggene og kommer rundt på den andre siden. Til min store overraskelse er det mye liv her. 

En stor hund løper meg i møte og planter den våte snuten på kameraet mitt før han jager eieren. Humrende og litt febrilsk prøver jeg å tørke det verste hundesnurret av linsen, for det er her det skal tas bilder. 

De store granittklumpene jeg står overfor kalles Lisce di Sant Andrea og er et samlingspunkt for solende lokalbefolkning og en og annen turist. Her slikker folk det siste av ettermiddagssolen rundt på håndklær og tepper.

Andre har pakket ut fiskeutstyret og står side om side og kaster snøret ut i åpent hav.

Jeg ser en ung jente som prøver å komme nærme nok havet til en dukkert, men må til stor lettelse for mange gi opp. Selv på denne ganske vindstille dagen slår bølgene hardt mot steinene.

Selv om badeforholdene ikke er like gode her som andre steder rundt Capo Sant Andrea, forstår jeg likevel hvorfor mange tilbringer sen ettermiddag på disse harde steinene.

Solen går sakte ned og det er et ganske spektakulært syn å se dette til lyden av det brusende havet. 

Marciana – en sjarmerende middelalderby

Vi runder en myk sving på hovedveien, og plutselig kommer det et rop: "Stopp bilen!"

Forvirret ser jeg meg rundt. Først ut på veien for å se om vi er i ferd med å treffe noen. Deretter ser jeg på sidekameraten min som ler av ansiktsuttrykket mitt. Heldigvis viser det seg at vi bare må stoppe for å ta bilder.

Solen brenner sakte gjennom skyene og kaster et salig lys over Marciana i horisonten. Den lille middelalderbyen ligger i åssiden av Monte Capanne, kun 17 km fra Capo Sant Andrea.

De gule og oransje bygningene står i fin kontrast til de mørkegrønne omgivelsene, og mens vi kjører inn til byen, ringer de hundre år gamle kirkeklokkene oss i møte.

Marciana er nydelig og utsikten over Elba er fantastisk. Byen ble grunnlagt for over 1000 år siden og har opplevd alt fra stor velstand og skiftende herredømme til utallige piratangrep gjennom tidene. Selv om Marciana er gammel, var det ikke før i middelalderen at byen virkelig tok form.

Rester fra denne tiden kan fortsatt finnes i dag. Byen er en liten labyrint av vakre hus og trange brosteinsbelagte gater og gamle markedsplasser fra den tiden. Rundt omkring vokser pene blomster og planter enten vilt eller fra potter og gir gatebildet et sjarmerende utseende.

I dag bor det rundt 2000 mennesker her, og det er vanskelig å legge merke til når vi går rundt. Her er en veldig rolig atmosfære, til tross for at byens små butikker og trattoriaer er åpen.

Selv om jeg kunne ha tilbrakt noen timer i Marciana, går vi videre og mot utkanten av byen.

I Napoleons fotspor

Herfra legger vi av gårde mot Madonna del Monte Sanctuary, et lite tilfluktssted gjemt oppe i fjellets kastanjeskoger. Kirken ble bygget på 1300-tallet, og har blitt besøkt av pilegrimer og et tilfluktssted for Napoleon Bonaparte selv og hans elskerinne før han returnerte til Frankrike.

Ruten krever et par gode gåsko, men utsikten under turen er fantastisk. Mens vi vandrer kan jeg ikke la være å kaste et blikk over landskapet, selv om dette er i fare for å snuble. Så langt øyet kan se er det hav, skog, fjell og lunefulle fjellformasjoner som ser ut som dyr.

Turen varer i noen timer, og guiden vår stopper med jevne mellomrom for å la oss smake på bær, lukte vill timian og urter, mens han snakker om naturen. Oppe på en klippe ser jeg noe som beveger seg. En fjellgeit ser undrende på oss før den forsvinner og fortsetter dagen.

Vi kommer til hovedveien, hvor ruten slutter rett før nedstigningen til Capo Sant Andrea. Sliten men oppløftet kaster jeg meg på hotellsenga like etterpå og tar meg en liten hvil før jeg går ned for å smake på stekt blekksprut og tiramisu på strandrestauranten.

På bare noen få dager har jeg fått et fantastisk inntrykk av dette stedet og jeg er ikke i tvil om at jeg en dag skal tilbake igjen til Capo Sant Andrea og Napoleons paradisøy Elba.

Virkelig god tur til Elba.