Nepal: En reise fra Kathmandu til Chitwan og Himalaya

Nepal: En reise fra Kathmandu til Chitwan og Himalaya er skrevet av Jacob Gowland Jørgensen

Katmandu - begynnelsen på eventyret

Jeg går og går. Venstre rundt. Venstre, venstre.

Jeg er ikke alene, det er mange andre vennlige mennesker rundt. Dette er folk fra fjellet. De er brune med runde hoder. Fra Himalaya.

Jeg går rundt den buddhistiske helligdommen Boudhanath Stupa i “Little Tibet” -området midt i Kathmandu. Det er en rolig og nesten kjærlig atmosfære her, der bønneflaggene blafrer i vinden.

Her er mennesker hvis røtter kommer fra hele regionen, fra Tibet til Nepal Bhutan og det nordlige fjellriket India. De har funnet en felles møteplass i Nepals hovedstad, Kathmandu, som er en tolerant, åpen og trygg by hvor det er plass til mange, men svært få midler.

Her i Kathmandu starter min reise i koronatiden.

En flyplass med maske

Jeg landet akkurat på Kathmandu internasjonale lufthavn, Tribhuvan, KTM. Den er liten, fillete og har en fin skulptur du kan ta bilder av utenfor. I tillegg har den ganske mye av det anmelderne vil kalle "arkitektoniske kvaliteter", derimot har den her de første ukene med breaking news om spredningen av koronaviruset er maskert.

Det er som å lande på et sykehus der du trodde du landet på en flyplass. Det føles ikke bra. Ikke fordi jeg er nervøs, for de har koronaviruset helt under kontroll her, hvor det er få tilfeller.

Men fordi det er rart å være omgitt av mennesker man bare kan se på, og knapt kan forstå hva de sier bak maskene. Det må jeg nok venne meg til senere, men i februar 2020 er det nytt.

Luften er vårklar og 17 grader. Helt fantastisk kommer fra fuktig og vind Danmark I februar.

Thamel, Nepals ultimate turistdistrikt

Det er mange måter å komme seg inn i byen, og jeg får heis til hotellet mitt, som ligger i det ultimate turistdistriktet Thamel, som nesten kan sammenlignes med Khao San Road i Bangkok. For her er det lett å gå rundt, og det er alt du trenger som reisende. Restaurantene er også billigere her fordi det er en massiv konkurranse.

Jeg går inn på det 3-stjerners Hotel Manang, som ligger rett i starten av en av de små gatene. Perfekt.

Det er fredag, og den eneste faste fridagen er dagen etter, så byen er travel. Men egentlig ikke med turister. Fordi dette er lavsesong, er det for kaldt til å gå opp til fjellene for å vandre og klatre dem.

Hvis jeg var i tvil om det, er jeg ikke som mørket faller på fordi vi når 4 grader om kvelden og jeg må ta på meg alle klærne.

Denne delen av byen er tilrettelagt for en massiv tilstrømning av mennesker i april og oktober, og nå er det lavsesong, og på toppen av det er det et koronautbrudd i nabolandet Kina, så det er god plass. Virkelig god plass.

Kathmandu Durbar Square 

Jeg møter en lokal guide fra Expedition Himalaya, fordi jeg vil vite mer om byen der jeg landet. Jeg vil høre historiene - forstå dem. Som alle nepalesere jeg møter, er han snakkesalig, vennlig og jordnær.

Vi går i 20 minutter gjennom den livlige byen til det sentrale kongelige torget, Kathmandu Durbar Square, som forståelig nok er et UNESCOs verdensarvliste.

Men torget har fått noen enorme slag, ettersom det dessverre var midt i episenteret av det enorme jordskjelvet som rammet byen i 2015. Noe er gjenoppbygd, noe blir stående ved hjelp av stillas og noe ble nesten pulverisert.

Det er et mangfold av kongelige palasser, templer og alle slags statlige funksjoner samlet på ett sted, og med hjelp fra forskjellige land er gjenoppbyggingen stille i gang, så det er en flott opplevelse.

Kumari så meg

Med utrolig flaks går vi inn i et av templene 20 sekunder før Nepals levende gudinne “Kumari” dukker opp på en balkong.

Fredselskende buddhisme er veldig sterk og tydelig her i Nepal, og den er så fylt med mange lokale religiøse elementer. For eksempel den om Kumari, som er valgt som barn og er en levende gudinne til hun blir puberteten, hvoretter hun bare er en vanlig jente igjen.

Ryktene sier imidlertid at hun ikke får en nepalesisk ektemann, fordi de ikke tør å gifte seg med henne, for tenk om hun fortsatt er litt av en gudinne der bak.

Den lille jenta kikker ut, malt og med rødt hodeplagg. "Ingen bilder, ingen bilder", sier munkene tydelig. Du må se og oppleve, ikke ta bilder. Hun ser ned på meg og de få andre, og magien fyller den lille hagen.

Utenfor ruller et hornorkester forbi, og på det store torget samles gradvis et antall mennesker for å delta i en religiøs begivenhet av noe slag. Trommer synges og bankes, og i nepalesisk ånd er det ganske fredelig.

Stupa! Swayambhunath og Boudhanath

En stupa er et klokkeformet tempel, og vanligvis i en av de viktigste fargene i buddhismen: Hvit. Boudhanath Stupa er den viktigste stupaen utenfor Tibet, og den desidert største i Nepal med sine 100 meter i diameter.

Den er enorm. Og her samles folk for å gå rundt til venstre, rulle på bønneruller, be og be om et godt og sunt liv for alle.

Det er som å være på en rund romersk markedsplass hvor det er alle slags religiøse butikker og tilbud i en sirkel rundt stupaen. Jeg går rundt med store og små, og ved hjelp av en lokal finner jeg en restaurant som har takterrasse med utsikt over det hele.

Her er vakkert, og maten er fantastisk, og fin billig: 40 kr for en lunsj servert på en hyggelig restaurant med utsikt.

Før da likte jeg en annen utsikt, nemlig fra Swayambhunath stupa som satt på en av Kathmandus mange åser. Byen ligger i en dal, så det er mange utsiktspunkter, og herfra kan du se hvor stor Kathmandu-dalen er.

Apene hopper rundt templene, men gjør ingenting. De bor bare her.

Vi er få turister og mange lokale, og også her slår det meg hvor lett det er å bli en del av hverdagen i dette landet.

Å reise er å handle i Nepal

Jeg er ikke den store handleren. Men når jeg må, er jeg tilhenger av mannshopping, hvor jeg raskt kjøper flere ting samtidig et sted. Boms. Og siden jeg er lei av å fryse, må jeg gjøre det, og heldigvis er det enkelt, for det er et hav av små butikker med alle slags varme ting.

Det er kashmir, yakull og alt i mellom. Jeg finner en stor butikk, Mona Lisa, som bare fører pashmina- og kashmirklær og ser profesjonell ut. Her finner jeg min nye favorittgenser, som sitter og varmer meg nå mens jeg skriver disse linjene.

Den er lett som en fjær, varm som en bjørn og vakker som bare et ekte naturprodukt kan være.

Kasjmirgenseren blir min faste følgesvenn, og den får snart selskap av en blå og en oransje fetter, et sofateppe, mandalabilder, buddha-ding-lapper og masse annet godt.

Det er vanskelig å ikke kjøpe ting i Nepal, for det er så mange fine ting, og mange er håndlagde.

På den annen side er det en milliard butikker, så det handler bare om å finne den rette og prute litt om prisen. Og heldigvis er Nepal generelt et veldig billig reiseland, så du kommer langt for pengene her.

Katmandus drømmehage

Katmandu er en støyende by fordi trafikken er tung og gatene er smale. Men når det ikke er trafikk, er det roligere enn de fleste store byer jeg kjenner. Og hvis du trenger å hvile ørene, gå rett ut av Thamel-området til stedet som er så vakkert kalt Garden of Dreams.

Bak høye murer er en europeisk inspirert hage med paviljonger og en virkelig god lunsjrestaurant. Her møtes de unge nepalske parene og fletter sammen fingrene og ser hverandre dypt i øynene.

Her fikk jeg flere timer til å nyte ettermiddagssolen og spise.

Da jeg kom ut igjen bestemte jeg meg for at alt det gode humøret skulle brukes til noe, så jeg kjøpte en annen kashmirgenser fra Mona Lisa-butikken på hjørnet. Foreløpig gikk turen ut av Katmandu, ut i Nepal.

Panserdyret i Chitwan nasjonalpark

Jeg sitter oppe i et tre. Jeg skal ikke sitte oppe i et tre ...

Vi er på fottursafari i Chitwan nasjonalpark, som er kjent for å huse nesten hele verdens befolkning av det sjeldne 1-hornede neshornet, som er et panserdyr uten like.

Den veier opptil 2,5 tonn, og bygget som om den gikk rett ut av Jurassic Park. Det er også bengalske tigre som, i likhet med neshornet, er et utstyr med muskelkraft og skjønnhet.

Vi har sett fotavtrykket til tigeren. Rett ved vannhullet. Og nå har guiden min også oppdaget en neshorn som gjemmer seg inne i bushen der den tygger på de grønne bladene. Det er tøft, og vi er tøffe. Derfra klikker kameraet lystig mens vi beundrer det enorme dyret.

Plutselig går neshornet ut av bushen. Det er et åpent stykke mellom oss og dyret. Kanskje 50 meter. Jeg fornemmer rett utenfor øyekroken at guiden min beveger seg veldig fort, hvorpå han griper meg og hvisker "Opp i treet, nå!".

Heldigvis er det et tre som ikke vokser veldig bratt der jeg kan klatre opp til guiden min, og i en høyde på 3 meter ser vi på dyret som stirrer på oss. "Det er en ung hann, han kan komme hit", hvisker han mens dyret stirrer på, nå 15-20 meter fra oss.

Nå som jeg sitter der oppe kan jeg se at neshornet faktisk bare står og spiser. Men et nysgjerrig og potensielt kosete nesehorn på 2 tonn er ikke til å leke med, så vi holder oss der oppe i beinbrekkende stilling til det tøffer videre. Like upåvirket som da den kom.

Dette er hjemmet, og det kjenner det godt. Vi er bare gjester.

Hjertet mitt banker litt raskere enn før når vi klatrer ned, og jeg kan se at vi har blitt en attraksjon selv, for det er tre andre besøkende med guide gjemt bak noen trær, og de får noen gode bilder av turistapen i treet, mens de humrer.

Det er greit. Bedre å være smart i treet enn det motsatte.

Det er god plass – send flere turister til Nepal

Chitwan er en usedvanlig vakker nasjonalpark. Med små elver, tusen innsjøer og grønne landskap, og mange muligheter for å komme seg ut og oppleve dyrelivet.

På hotellet mitt Chitwan Adventure Resort rett i utkanten av landsbyen er det bare to bookede rom av 34. To! Februar er til og med høysesong, men Corona-viruset holder mange kinesere hjemme, og noen mangler også fra Europa.

Hvis det var opp til sjelen til det nepalesiske folket å bli desperat, ville de absolutt være det. Men de tar det med ro, og sender ekstra bønner om at ting snart vil bli bedre.

Jeg liker at det er mer plass, og gir ekstra drikkepenger til lokalbefolkningen jeg støter på, for her ute i landsbyene er de dypt avhengige av at turistene kommer til Chitwan.

Himalaya i Nepal

På vei fra Chitwan flyr jeg innenlands.

De majestetiske Himalaya-fjellene ruver over skyene, og med snøen på toppen er det ingen tvil om at dette er verdens høyeste fjellkjede. Og utvilsomt en av de mest fascinerende.

Vi flyr langs fjellene til Kathmandu, der Himalaya forsvinner i tåken.

Pokhara

Jeg sitter og ser på bilder fra Pokhara.

Jeg kommer ikke dit, fordi de dårlige veiene i dette fattige landet gjør at alt tar lang tid, med mindre du flyr innenlands.

Pokhara er hvor du kan bestige det berømte fjellet Annapurna, og opplev Himalaya på nært hold. Det må bli en annen god tid. Nå ser det vakkert ut.

Nepal i hjertet

Det er noen land som går rett inn i hjertet av ett.

Når jeg ser på de mange menneskene jeg kjenner som elsker å reise, er det ganske mange land som folk kaster sin fulle kjærlighet til, der de engasjerer seg i NGO-prosjekter, sponsing og mye mer.

Et av disse landene er Nepal. Det er også et hav av danske frivillige organisasjoner her, og jeg forstår det godt. For Nepal står bak økonomien, og har samtidig så vennlige og sympatiske mennesker at man gjerne vil gjøre noe for dem og med dem.

Nepal går lett til hjertet av en. Hvis du ikke har opplevd landet ennå, kan du gjerne legge det på din reiseliste. Du vil være glad for det.

God tur til Nepal.