Albania og Montenegro: En vill opplevelse er skrevet av Jacob Gowland Jørgensen.
Europas laveste priser i Albania
Det føles som den gamle Mercedes-taxien har vinger, fordi vi flyr bort og støvet stiger rundt oss. Imidlertid viser speedometeret bare 80 km / t, så kanskje det bare er den hullete landeveien som blir verre og verre her på vei fra den fine nordalbanske byen Shkodra til hovedstaden i Montenegro, Podgorica, rett over grensen.
Jeg tenker tilbake på tiden da jeg fikk le, synge, spise og oppleve Albania sammen med 25-30 andre medlemmer av De Berejstes Klub, og da Montenegro nettopp var blitt Europas nyeste land.
Tirana i Albania var en reiseåpenbaring.
Byen, som nesten har lignet et bombet lokomotiv i en stalinistisk fornøyelsespark, finner seg selv og har blitt fargerik, åpen og levende. Brede fortau, plataner og kaféliv med fjellutsikt. Fine gamle menn med hatter på skrå, vakre unge kvinner og tannløse koner.
Kombinert med det som må være Europas laveste priser på deilig mat og kald øl, var det ikke vanskelig å holde stemningen oppe i Europas offisielt fattigste og mest ikke-religiøse land. 70% sier at de ikke er religiøse, "så noe godt kom ut av kommunismen," som vandrerhjemmets fetere sa med et smil da han grillet svinekoteletter og drakk øl ute i bakgården til Tirana Backpacker Hostel.
Den store nedturen
Nå var jeg på vei nordover fordi jeg hadde fått en billigere avgang via Montenegro, og da kunne jeg også bare få et skudd av sivilisasjon før jeg kom hjem. Jeg hadde trodd. Merkelig nok var det ingen busser som kjørte på denne ruten, bare overalt ellers. Hvorfor skal ingen til hovedstaden i dette landet?
Det var ett herberge i hovedstaden Podgorica, og der hadde jeg bestilt det eneste rommet deres for 20 USD. Byen lignet umiddelbart en forstad til en by som ikke var der, og bygningen der Steves Hostel var, er en av de mest nedrivningsverdige jeg har sett på lenge. Den muggen, sprukket betongen og en lukt av noe udefinerbart kjemikalie.
"Jeg lurer på hvordan asbest faktisk lukter", tenkte jeg, mens jeg gikk inn ved den gamle døren for å få beskjed om at de ikke hadde reservert noe da, fordi bestillinger de ikke hadde kontroll over. Suk. Dobbelt sukk, for denne byen var beryktet for høye rompriser.
Imidlertid ble jeg hjulpet ned til turistkontoret, som vi sammen fant etter en halvtime. I et anfall av monsterutmattelse og maktesløshet kjørte jeg VISA-kortet for mye. "Det er en FN-kongress i byen, så det er ikke så mange rom," som den søte damen sa.
Hovedstaden i Montenegro var stor tour de letdown. Sentrum av byen så ut som Sovjetunionen på en dårlig dag i '82 med mange gatenavn skrevet med russiske bokstaver ... Inkludert selvfølgelig "Oktoberrevolusjonsgaten" og "Moskvasundet".
Husene hang i grå laser, og overalt var det graffiti, søppel og hull. Munnvikene hang ned på de fleste som serverte andre, for eksempel var frokostdamen på hotellet eddik.
De elegante kjolene til de albanske kvinnene ble her litt for ofte erstattet med Bilka-drakter, som som prikken over i-en kunne ha blitt hevet så langt opp i skrittet at en gravid kvinne kunne sees smilende til hverandre. Et rimelig dårlig syn.
Vel, jeg bestemte meg for å få det beste ut av det og dro på en tur rundt i byen, der temaet for fotograferingen min var "Downturn", og da var byen plutselig et paradis. Litt montenegrinsk, men likevel underholdende.
Heldigvis har det skjedd mye bra i byen siden den gang, men den gang var det ikke mye verdt.
Den vakre kysten av Montenegro
Dagen etter tok jeg bussen i full sol mot den vakre, vakre kysten som med sine myke fjell og skarpe daler gir assosiasjoner til Norge. Her stod Montenegro på sitt beste.
Fjellene, som faktisk så mørke ut på avstand, har gitt landet sitt navn og identitet – landet til de svarte fjellene. Gamle festningsverk lå på klippetoppene og viste vei mot det skarpe lyset havet og de mange fine kystbyene.
Midt i det hele lå UNESCO-byen Kotor, hvis gamle bysentrum er fullstendig restaurert. Porten i slottsmuren førte inn til en liten perle av en by, der de glatte brosteinene og krokete gatene ga inntrykk av Harry Potter på en tur til Middelhavet.
Kirken proklamerte at den hadde 1200-årsjubileum i år, og over den lå gamle borgarester med utsikt over den dypeste fjorden i Sør-Europa. Det var selvfølgelig kjas og mas, selv her i september måned, for Montenegro tiltrekker seg mange turister til bredden. Her var det mange montenegriner fra glade mennesker på ferie.
Kotors slottvegg mot fjorden er imponerende. I Kotor så jeg også for første gang landets flaggveier stolt over en bygning. Jeg hadde forventet en tydeligere markering av den relativt nyoppdagede uavhengigheten, men kanskje har nasjonalismen i regionen tross alt lært noen leksjoner underveis etter grusomhetene i krigene på Balkan.
Lunsj ble tatt på en utmerket italiensk restaurant på torget, og lyset og inntrykkene satt så dypt i meg at til og med Podgorica sto i et litt mer lysegrått lys da jeg kom tilbake til byen.
På vei hjem i flyet med utsikt over øde fjellområder annonserte Montenegro Airlines at de nettopp hadde åpnet en sommerrute til København fra Tivat, som ligger ved kysten. Det er nok et veldig klokt grep å bruke denne flyplassen i stedet for hovedstadens, hvis man ønsker at folk skal komme tilbake til det lille landet med den store utsikten.
God tur til Albania og Montenegro Balkan!
