San Cristóbal til Zanzibar: Mine 5 beste reiseopplevelser

San Cristóbal til Zanzibar: Mine 5 beste reiseopplevelser er skrevet av Trine Søgaard

De beste reisemålene – fra San Cristóbal til Zanzibar

Noen ganger blir jeg spurt om hva det beste reisemålet er jeg har besøkt. Det setter tankene i gang, for jeg har etter hvert opplevd noen verdenshjørner, og det gjør det vanskelig å velge.

Her er de fem beste stedene jeg har besøkt og en jeg ikke vil tilbake til.

San Cristobal, Mexico

Den lange bussturen opp til byen San Cristóbal i Mexico tar oss bokstavelig talt opp over skyene langs svingete veier. Det viser seg å være alt verdt det, og når den friske fjelluften treffer ansiktene våre, blir den kollektive reisesyken øyeblikkelig kurert.

Vi har nettopp ankommet San Cristóbal, som ligger mer enn 2000 meter opp i Sierra Madre-fjellkjeden i den meksikanske staten Chiapas. Her er det kalde været en oppkvikkende kontrast til landets tropiske klima.

San Cristóbal er grunnlagt av spanjolene conquistadors, hvis relikvier i flott stil lever videre i den sjarmerende arkitekturen den dag i dag. Her er en spasertur nedover de trange brosteinsbelagte gatene en opplevelse i seg selv.

Den meksikanske kjærligheten til farger setter sitt personlige preg på San Cristóbal, en tidligere koloniby: Colors. Overalt. En by malt som en regnbue. Wow. Et fascinerende og litt surrealistisk syn for en skandinav som meg.

Men jeg forstår umiddelbart hvorfor spesielt San Cristóbal har hatt en så enorm appel til reisende over tid. Disse lave og livlige bygningene danner rammen om byens sosiale rom, hvor små butikker ligger side om side langs gatene.

Her selger Maya-indianerne fint vevde klær, keramikk og stoff, hvor du virkelig kan utfordre dine forhandlingsevner. Eller du kan nyte en ettermiddag på Café Carajillo, som er spesielt kjent for sin utsøkte kaffe.

Omgivelsene til San Cristóbal er minst like fascinerende som selve byen og er absolutt verdt å utforske. En dagstur unna er Palenque - en maya-ruin som ligger i den tropiske jungelen.

Med sine hieroglyfer og mystiske templer har Palenque vært et UNESCOs verdensarvliste i årevis. Det er verdt å se. Sjekk.

Men hvis du er mer interessert i fart enn historie - eller bare en god kombinasjon som meg selv - så vil en båttur på Sumidero Canyon være åpenbar. Den brede elven bukter seg mellom 1000 meter høye steinvegger, og du kan se krokodiller og fugler fra båten.

Samlet sett er San Cristóbal en fantastisk by som jeg bare kan anbefale.

Stone Town, Zanzibar

“Mzungu!” roper den lille afrikanske gutten mens han peker på meg og forsvinner fnisende gjennom døren til morens butikk. Etter nesten fire måneder Zanzibar i Tanzania tar jeg det ikke lenger personlig at lokalbefolkningen fortsatt ringer meg det hvite til tross for min gradvis solbrune hud.

Tvert imot vekker det et smil, for jeg har blitt dypt forelsket i denne øya og ikke minst den lille hovedstaden, Stone Town. Gamlebyen er et virvar av smale gater som snor seg inn og ut av hverandre, og sammen danner labyrinten jeg så ofte har gått oss vill i.

Byens arkitektur er en smeltedigel med vakre angelsaksiske, arabiske og indiske stiler, som forteller historien om øyas skiftende herredømme.

Selv om kalenderen sier vår, kan det tropiske klimaet føles kvelende varmt noen dager. Det setter et svakt tempo på kystbyens befolkning. Stolpe de sier hvis man blir utålmodig. Ta det med ro.

Når solen sakte forsvinner i det asurblå havet, faller temperaturen litt og gjør det tålelig. Lukten av nybakt brød, grillet fisk og grønnsaker begynner sakte å spre seg fra Forodhani Food Market.

Dette store matmekkaet på kaien er et kulinarisk samlingssted for lokalbefolkningen og besøkende som nyter kveldens måltid mens de ler på vaklende plaststoler. For øyeblikket har jeg vanskelig for å forestille meg byens blodige fortid.

For mange år siden var Stone Town nemlig samlingspunktet for størstedelen av verdens slavehandel. En guidet omvisning i Angelican Cathedral gir et beskjedent innblikk i denne opprivende historien, hvor grafiske skildringer og bevarte slavekamre i krypten er en opplevelse for de ikke så sarte.

Når varmen og den hektiske infrastrukturen i byen blir for overveldende, kan du seile med båt 6 km til den lille øya Changuu, som også kalles Prison Island - 'Prison Island'.

Øya er omgitt av krystallklart hav, og fengselsruinene som en gang bodde opprørsslaver står fortsatt. Men det jeg tror gjør dette besøket mest spesielt, er øyas innbyggere - de hundre år gamle gigantiske skilpaddene som lat dover rundt blant de besøkende.

Xi'an, Kina

Etter å ha tilbrakt en og en halv uke i det kaotiske miljøet i Beijing, er togturen bort fra byen et sårt tiltrengt pusterom. I litt over 300 km/t flyr det moderne høyhastighetstoget gjennom de flate jordene inn Kina.

Det virker merkelig fascinerende for passasjerene på toget, og ser i det stille det tomme landskapet. Fem timer senere går vi av på plattformen i Xi'an, og virkeligheten treffer oss igjen.

Med en befolkning på nesten 12 millioner er denne byen også tettpakket med mennesker og tung trafikk overalt. Men jeg merker det med en gang. I motsetning til Beijing virker luften klar og lukten av eksos er nesten ikke-eksisterende.

På vei til hotellet tar bussen oss gjennom byen, der moderne høyhus danner rammen om Xians vakre sentrum - et virvar av smale gater dominert av de tradisjonelle grå murveggene, de røde husdørene og åpne parkområder, der lokalbefolkningen praktiserer Thai chi på plenen. Distriktet er omgitt av Chengqiang, den gamle og godt bevarte bymuren, som vi senere valgte å utforske på leide tandemsykler.

Xi'an er ikke bare Kinas tidligere hovedstad, men også utgangspunktet for Silkeveien - den gamle handelsruten som forbinder Asia og Europa. Kjøpmenn pilegrimsvandret hit fra de arabiske landene og bosatte seg i det som i dag er kjent som Muslim Street.

Vi beveger oss møysommelig nedover den samme gaten som lukter grillet lam og pannestekte dumplings. Det kulinariske sammenstøtet med kinesiske smakvariasjoner og arabiske krydder sammen skaper en unik matopplevelse jeg husker som en av mine beste i Kina.

Selv om områdene rundt Xi'an byr på storslått fjellandskap, valgte vi å ta bussen ut til byens mest berømte attraksjon: Terracotta Warriors. Til tross for at stedet var litt av en turistfelle, var det fortsatt ganske imponerende å se de mer enn 8000 statuene som har bevoktet keiser Qin Shihuangs mausoleum i århundrer.

Byron Bay, Australia

Som backpacking på australiere østkysten lot jeg meg ofte fortelle at denne lille kystbyen var et sted jeg burde se frem til å besøke med vennene mine. Men da bussen satte oss av på hovedgaten, ble jeg ved første øyekast litt forvirret.

Byron Bay er verken storslått eller spesielt sammenhengende når det gjelder arkitektur, og byen har klare trafikkproblemer. Jeg hadde vanskelig for å forstå fascinasjonen. Men jeg måtte fort komme på andre tanker.

Byron Bay er ikke en by du reiser til for å se, men heller å føle. Etter bare noen få timer blir låvenes låveutseende irrelevant, fordi under overflaten simrer en lengsel etter det svundne, fredelige livet i hippietiden - og det er smittsomt.

Over tid har byen blitt et samlingspunkt for moderne opprørere, som i opprør mot "8 til 16 liv" har reist fra hele verden for å oppleve denne avslappede livsstilen.

Her blomstrer kreativiteten tydelig og utfolder seg som kunstbutikker, fargerik graffiti rundt i byen, gatemusikk og ikke minst alternative klesvalg blant lokalbefolkningen og besøkende.

I løpet av dagene leide vi et surfebrett og bar det tunge brettet sammen ut til Clarke's Beach. Byen munner ut i en bukt, og denne delen av stranden er bare ett av mange steder der forholdene gjør det åpenbart å teste surfeferdighetene dine i det mørkeblå havet.

Senere samme kveld gikk vi opp veien til Cape Byron fyr for å se solnedgangen. Fyret ligger på en fjelltopp, hvor den imponerende utsikten over byen, landskapet og havet er verdt turen.

Følger du en svingete sti bak tårnet og ut på et nes, ser du også merket som markerer Australias østligste punkt.

Etter Australia gikk jeg opp i vekt New Zealand, som også er et fantastisk reisemål - også som alenereisende.

Riquewihr, Frankrike

Noen av vennene mine vil sannsynligvis referere til meg som en frankofil, for min kjærlighet til dette landet vil aldri ta slutt. Maten, vinen, musikken, landskapet, livsstilen - det er bare noe med Frankrike. Derfor er det sannsynligvis ikke så mystisk at min siste destinasjon er i det nordøstlige Alsace-området.

Ikke langt fra grensen til Tyskland ligger den lille middelalderbyen Riquewihr, som har en beskjeden befolkning på 1300 innbyggere. Når jeg først flytter inn gjennom byporten, er jeg ikke i tvil om hvorfor stedet er noe spesielt.

Den brosteinsbelagte hovedgaten er omgitt av fargerike bindingsverkshus, hvor like fargerike blomster renner ut av balkongkassene under trevinduene.

En liten labyrint av trange smug, alle innredet i samme stil, fører bort fra hovedgaten og venter på å bli utforsket av de besøkende. Byens romantiske og godt bevarte omgivelser er fantastiske, og gir en uvirkelig følelse av å ha gått inn i noe som minner om et eventyr.

Når mørket senker seg ut på kvelden, strømmer folk til byens spisesteder. Til tross for størrelsen huser Riquewihr en rekke utsøkte restauranter hvor GourmetbordetKjøkkenet tildeles til og med en Michelin-stjerne, og det er verdt et besøk for matelskere.

Riquewihr er omgitt av kupert landskap og grønne vingårder, som gjør en enkel kjøretur i området til en hel attraksjon. Det idylliske helhetsinntrykket kommer ikke som en overraskelse at byen er på listen over de vakreste byene i Frankrike. Og det er også noe helt spesielt.

Bali, et plastparadis

Mitt inntrykk av Bali i Indonesia er absolutt ikke dårlig, og likevel har den verdensberømte øya landet som destinasjonen jeg ikke trenger å komme tilbake til.

Når jeg forteller om turen min, lytter folk intenst og svarer at det høres ut som en fantastisk opplevelse, og det var det. Det er noe veldig spesielt å drikke morgenen på en veranda av tre med utsikt over jungelen og vulkanene som sakte vises når morgenisen letter.

Det er utrolig å oppleve øyas varme kilder, hellige vanntempler og den rolige eksistensen av balineserne, der alle gjøremål utføres som ritualer. Solnedgangen over Ubuds våte rismarker, der himmel og jord står i de samme brennende røde fargene, er fantastisk.

Alt her virker zen. Men virkeligheten treffer meg også ganske raskt, da en ting spesielt er umulig å ignorere. Bali er offer for den globale masseproduksjonen av avfall og plast som bokstavelig talt flyter overalt.

Når du kjører langs de hullete landeveiene, er de små bekkene under broene nesten tett av plast. Når du går rundt i byene, er det plast i takrennene. Men mest av alt er det havene rundt øya som virkelig lider.

De gyldne kystlinjene forsvinner sakte under fjell av plastrester, som skyller opp med tidevannet. Det er vondt å se etter en naturelsker som meg - så mye at det hindrer meg i å gå tilbake og seriøst setter tankene i sving om min egen miljøbevissthet.

På hotellet mitt nordøst i Bali så jeg på en begivenhet der en gruppe barn mottok skolebøker som belønning for å ha samlet 1,5 tonn søppel sammen på stranden. Det setter problemets omfang i perspektiv. 

Selv om jeg tror det fortsatt er mange grunner til å besøke Bali, var ett besøk nok for meg av nettopp disse grunnene. Man kan bare håpe at øya en dag vil gjenvinne sine gyldne strender og at den vakre og frodige naturen kan forbli uberørt.

San Cristóbal – og verden

Ha en flott reise ut i verden – enten du velger San Cristóbal eller en av mine andre favoritter.