Sevilla - et snev av solskinn på en brennende sjel

Af Joan Juanita Andersen

Den spanske solen er nådeløs

Fra sin plass på den høye, dypblå andalusiske himmelen, brenner den direkte på de hvitkalkede husene i Sevilla. Det lokker med løfter om bekymringsløs flørting, blendende lyse dager uten slutt og en berusende følelse av frihet.

Men det er fortsatt tidlig. De første solstrålene kan bare svakt oppfattes som en lysende tåke på takene i byen. Nede ved den halvmørke elven Guadalquivir er øde. Bare gatefeierne går rundt og prøver å kvitte seg med de siste restene av tomme flasker, flisposer og annet søppel som de unge har lagt igjen kvelden før. 

De siste sporene av stjernestøvet over meg forsvinner sakte mens jeg stille går langs promenaden med de mange palmetrærne. De kule kjærtegnene i nattluften har gjort godt for kroppen min, som bare for litt over en halv dag siden ble fristet og brent av den kjedelige solen.

Mens lyset nærmer seg og kommer nærmere, passerer jeg en smal gate. Jeg har fort blitt forelsket i de smale, halvmørke smugene som til sammen danner rammen om dagliglivet i Sevilla.

Reisetilbud: Nydelig villa i de andalusiske fjellene

Skyggen i Sevilla

I mange av de mest sjarmerende nabolagene i Sevilla ser det ut til at byggherrene i tankeløs forelskelse av byen i hast har bygd mange hus uten tanken på at vogner kunne kjøre gjennom gatene, eller at solen aldri ville nå helt ned til bunns.

Men kanskje dette har vært intensjonen. Som en beskyttelse mot den uutholdelige sommervarmen har det nok vært fint å kunne rømme i kjølig skygge når du vil.

Her er et godt flytilbud til Sevilla - klikk på "se tilbud" for å få den endelige prisen

Overvåket av våke øyne

Jeg føler meg tiltrukket av de trange gatene og historiene deres. De hvitkalkede husene med jernstengene for vinduene og blomstene, som utstråler i tusen nyanser, skjuler alt som foregår bak veggene. Bare av og til får jeg et glimt bak fasaden når en dør åpnes eller et vindu smeller opp.

Det er nesten som om jeg blir overvåket av årvåken øyne når jeg plutselig går inn i gaten. Øyne som jeg ikke en gang kan se. Øyne som skjuler så mange hviskende hemmeligheter og fortellinger at hvis jeg går et skritt for nært, vil de fange meg her midt i deres krav om ære.

Jeg vil bli fanget slik at jeg ikke har muligheten til å fortelle omverdenen om mine opplevelser bak murene. Det er som om den spanske sjelen krever min frihet for et lite syn på sitt mektige vesen.

Jeg stryker fingrene over jernstengene som sitter foran alle vinduene. Bak dem er skodder som holder både heden og nysgjerrige øyne ute.

Jeg smiler vemodig når jeg tenker å ha hørt at jernristene ble bygget med det ene formål å holde den unge kavaleren borte fra sin elskede og unngå fysisk kontakt før ekteskapet som var så viktig i gamle dager. Likevel fant de unge elskere sin egen måte å kommunisere på. I utallige dikt, historier og i flamencodansene fremstår den spanske fanen som en hemmelig messenger mellom det unge paret.

Når ord ikke kunne uttrykke sine ønsker eller frustrasjoner over å ikke kunne berøre hverandre enn gjennom et gitter - og med tusenvis av sladderøye som så på - ble viften med sine mange formasjonsmuligheter deres vanlige hemmelige hjerterytme.

Det var vanskelig å være forelsket i det gamle Spania. Spesielt hvis man var forelsket i feil.

Veggene som omgir meg, forteller imidlertid ingenting om de mange følelsene som har blitt undertrykt over tid, og om de fornuftige ekteskapene som ble inngått for å sikre familiens fremtidige makt og prestisje.

Venter på stillhet

Det diffuse morgenlyset kryper inn i smuget. Jeg holder pusten og hører på den kompakte stillheten og brølet fra bilene som har begynt å sirkulere i gatene utenfor. Jeg burde gå tilbake og finne den rette stien hjem før jeg går meg vill i de labyrintiske gatene eller havner i et av de farlige nabolagene.

Skuffelsen blir til et sukk. Jeg hadde håpet å få et glimt av den spanske sjelen i denne gaten, men jeg føler ingenting annet enn den våkne, ventende stillheten. Det føles nesten som gaten puster lettet når jeg forlater den igjen. Litt søvnig går jeg ut i morgensolen, som nå har steget helt opp.

Når jeg går forbi samme gate senere på ettermiddagen, nekter jeg et øyeblikk å gå inn der igjen.

Det er en merkelig skjelving i luften. Appelsintrærne og de ville blomstene bak jernristene lukter intenst i den varme solen. Føttene mine finner til og med veien inn i det svingete brosteinshuset, appelsintrær og høye vegger. Det føles som om varmen på tusen somre har blitt beholdt i akkurat denne gaten.

Jeg beveger meg sakte, nølende. Føler hvordan gatene blir smalere og smalere, færre og færre mennesker passerer meg. De ser mistenkelig på meg og skynder seg. Til tross for at det er tidlig på ettermiddagen og heden gjør huden min fuktig, virker det som om mørket plutselig har falt på. Jeg frykter at husene som rager opp på hver side av meg etter hvert vil vokse sammen slik at mørket blir totalt og den blå himmelen vil forsvinne helt.

Kjærlighetserklæring i gatene i Sevilla

Plutselig strømmer lyden av live spansk gitarspill ut til meg. En dyp og rungende mannstemme forkynner overbevisende at hvis kvinnen han elsker vil bli hans, vil han gi henne "el mundo entero"; Verdensomspennende.

Den rå lyden av stemmen hans blir ledsaget av den høye lyden av klapping og tråkk av støvel, og når jeg kommer til neste hus og ser inn gjennom et jerngitter, står han plutselig der. En høy muskuløs mann i slitte svarte cowboybukser, bar overkropp og med langt hår tråkker noen ganger på gulvet. Han beveger armene bakover og skyver brystet fremover slik at det ser ut som om han er klar til å kjempe mot - og vinne over - både solen, vannet, ilden og mørket for å vinne sin elskedes hjerte.

Mens han sakte og med all sin styrke løfter armene oppover i en fascinerende posisjon, tar han et skritt fremover. Alle musklene i kroppen hans er anspente. Hendene hans blir vekket til live. Som to fugler begynner de i sirkulære bevegelser for å prøve å forstå lengselen som henger overalt i den varme, smertefulle luften, og som stadig søker en rømningsvei ut gjennom jernstengene og de stille, hvite husene.

Jeg føler et sinne som ikke er hans alene, men en ild som brenner i den vanlige spanske sjelen - overført til den ekspressive dansen til flamenco.

Den nakne lyden fra gitaren blir stadig mer intens. Danseren beveger seg i raske presise bevegelser. Jeg fornemmer bare den pulserende kroppen foran meg. Hvordan, under total kontroll, prøver det hektisk å skrike ut kjærlighets håpløshet mens ansiktet ikke viser noen tegn på følelser.

Absorbert i Andalusia

Hjertet mitt banker i takt med den raske, skarpe trampen. Jeg skulle ønske jeg kunne frigjøre den brennende følelsen fra de iskalde jernstengene som lukket den inne. Slipp løs de mange årene med undertrykte lidenskaper i gatene i Sevilla og til og med bli meningsløst forført av dem, bli en del av dem. Jeg har lyst til å hoppe rett inn i den spanske solen og la den brenne meg opp, så jeg endelig kan bli frigjort fra all sorgen som omgir meg i dette øyeblikket.

Plutselig får jeg øyekontakt med danseren. Et strengt, fordømmende blikk som sannsynligvis bare er konsentrert av dansen og ikke er bevisst ute etter å gjøre det isete nedover ryggen min. Plutselig vet jeg at jeg har krysset en linje ved å våge meg så langt som jeg har gjort. Jeg har oppført meg selv for å se et glimt av noe langt større og kraftigere enn mitt uerfarne hjerte kan forstå.

Jeg gisper og begynner å jogge derfra. Gatene blir bredere, jeg hører lyden av biler igjen, flere passerer meg. Men så havner jeg i en blindvei. Jeg har gått meg bort. Andalusia vil holde meg nå når jeg har krenket dets innerste vesen. Hendene mine skjelver og hjertet banker av frykt. Duften av blomster blir til et kvalmende fengsel.

Tilbake på sporet

En ung smilende spanjol som vil øve på engelsk, fører meg ut til gjenkjennelige steder igjen. Jeg ser det moderne supermarkedet, det vanlige bråket på gaten, og i det fjerne blinker et oppslagstavle for en stor burgerkjede.

Jeg går ned til bredden av Guadalquivirs og setter meg ned. Solen har mistet taket på Sevilla og har etterlatt seg en forlokkende, rød farge i vest. Jeg er takknemlig for det kule minnet om elven at denne verden er minst like fantastisk som solriket.

Sevilla er nådeløs. På sin egen fristende, forførende måte klarte den å sluke meg, kjærtegne meg og antenne en rastløs, livslang ild i kroppen min. En brann jeg skulle ønske jeg kunne kapsle inn og alltid føle meg så sterkt som jeg føler det akkurat nå.

Jeg lukker øynene og føler meg lykkelig; det er fremdeles bare vår i Sevilla.