Tropiske øyer Berlin
RejsRejsRejs » Reisemål » Australia og Oseania » Samoa » Samoa: Dagdrømmetur til Stillehavet
Samoa

Samoa: Dagdrømmetur til Stillehavet

Samoa lokale kostymer Stillehavet Reise
Bli med Jacob på en reise til Samoa med sjømenn, gigantiske kvinner og en pyramide midt i Stillehavethavet.
Tropiske øyer Berlin

Samoa: Dagdrømmetur til Stillehavet er skrevet av Jacob Gowland Jørgensen.

Samoa - mannens vannkilder reiser til Samoa

Å reise til Samoa er også å reise i tide

Vet du at du plutselig synker ned i en dagdrøm?

Halvvåken og halvt sovende får du blandede historier og tid sammen for en fin liten kroppsopplevelse som kan gjøre resten av arbeidsdagen fullstendig håndterbar.

Her kommer en dagdrømmerhistorie om sjømenn, gigantiske kvinner og en pyramide i midten stillhethavet. Her kommer historien om en uvanlig reise vakre Samoa.

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.

Samoa - reise til Samoa vann - solnedgang - reise

Nordkapp kommer til Treasure Island

Jeg savner øynene og blir litt fast. Jeg kan se og høre noe, men det er grumsete og grusete og gryntende. Bildet blir tydeligere til jeg plutselig kan se hva det er; Troels 'med den enorme nese' Kløvedal tropper opp på skjermen iført gammel shorts, sjømannfilosofi og et vakkert gammelt skip som heter Nordkapp.

Sendingene, som senere skal sendes på nytt så ofte at selv Matador har konkurranse, rydder gatene. Jeg sitter som tenåringen i huset godt plantet på sofaen sammen med resten av familien Jørgensen. Vi prøver alle å suge så mye varme som mulig ut av skjermen når det nå er så kaldt og mørkt i Dannevang om vinteren. Nordkapp er på vei til Samoa. Der hvor Treasure Islands forfatter Robert Louis Stevenson slo seg ned og fant livet sitt, og hvor den polynesiske kulturen i den grad har overlevd – og delvis sprunget ut fra.

I programmet tar Nordkapp-folket en omvisning på øya og intervjuer lokalbefolkningen i alle farger, og plutselig sier mødrene mine noen få ord som burde gjøre verden konkret og en tur rundt i verden uunngåelig:

"Vel, er det ikke Carl Erik?!"

Vi ser mistenkelig på henne i troen på at hun sannsynligvis snakker i søvnen eller skal ha nye briller, men nei, hun gjentar og insisterer på at han sannsynligvis er en onkel, kanskje en faronkel, og at han heter Carl Erik, og at han er fra Holte.

Han har nå landet på Samoa, og som en ekte sjømann har han giftet seg med en sørhavsjente, sier hun. Jeg vil reise dit, tror jeg, og den reisedrømmen viser seg å være så sterk at det flere år senere tar meg de mange tusen kilometer ut til Stillehavsøyene i Oseania.

Samoa - kvinne - jungel

Apia, den viktigste landsbyen Samoa

Zap. Jeg ser en hage med avokadotrær, bananpalmer og mange blomster. Uhmmm, det er varmt og det lukter, aaaahhh ...

Carl Erik smiler og ønsker oss velkommen til huset sitt i en forstad til Apia, den viktigste landsbyen Samoa. Det er ingen veiskilt eller postkasser, så han må bare hente post nede på postkontoret. Mens vi kjører der nede, forteller han sjømannshistorier fra de sju havene i verden, og deretter forteller han om det svært fascinerende og overveiende rart dekorert samoanske samfunnet som han har vært en del av i mange år.

For eksempel har alle disse små landsbyene rundt Apia åpne runde hytter uten vegger, kalt fale på samoansk, slik at du kan følge gangen til store familier, som imidlertid ikke først og fremst er gangart, men å sitte, sove og spise.

Han forteller også om alle kirkene. Alle disse landsbyene har selvfølgelig også sin kirke. Men siden samoanerne – som de gjestfrie menneskene de er – har mottatt forskjellige kristne misjonærer gjennom mange århundrer, er det en skog av kirker i det som i dag kalles Stillehavets bibelbelte.havet.

Merkelig virkelig, fordi den samoanske kulturen sannsynligvis er det nærmeste du kommer et kommunistisk paradis på jorden, der landet til helt nyere tid var eid av landsbyen og du fikk mat til arbeidet ditt. Du ga det du kunne til samfunnet, storfamilien og landsbyen, og hvis du ga, var du rik.

Samoa reiser til Samoa kvinner danserer

Når lava-lava bare er et dårlig ord

De danser, de danser og er lykkelige. jeg liker å dansed, og spis, spis alltid

Samoa virker som motstandenes land, men på en helt fredelig, pragmatisk og lykkelig måte, hvor det er greit å ha en konkurrerende kirke ved siden av. Det avkoloniserte øyriket trekker fremdeles et skikkelig imperialistisk politiorkester som, i likhet med en levende anakronisme, vandrer rundt i Apia med gigantiske sannhetsorn og hvite eller blå kapper.

Og hva om noen kinesere trodde de skulle hjelpe fattige Samoa med å bygge et ordentlig parlament, og da det gjorde det, så det ut til å se ut som et stygt høyhus og slett ikke den tradisjonelle falken? Ja Al det høres ganske drit ut for meg, ser ut som BT ikke er noe for meg heller. Så går det.

Familien forteller historier om de lokale transvestittene, fa´afafine, som i dette grundig kristnede samfunnet er den mest respekterte sosiale gruppen noensinne, og som ofte har hederlige yrker og holder danseshow. En ganske uklassisk karrierevei i mitt eget land, der det bare fører til ekskludering, tror jeg.

Og hvorfor er det så mange som er "mellomkjønn"? Ja, hvis nå en familie med de obligatoriske 8-12 barna får for mange av den ene typen, så oppdrar du bare en eller to som den andre typen til en grad, så guttene blir jenter og omvendt. Det andre er for upraktisk når det nå er så mange praktiske ting å ta vare på og fortsatt ganske mange kjønnsroller å leve opp til, uavhengig av barnas biologiske opprinnelse.

For det må også være tid til å ha det gøy og - ikke minst - spise. Og spis, de glade, stolte og rolige samoerne går opp i, hele tiden. Og når du har spist, må du sove, hvorfor ellers spise all den fantastiske maten? Faktisk er de storbenede og ganske høye innbyggerne verdens feteste mennesker, men tråden burde ha blitt brutt over hele koloniland i Amerikansk Samoa, hvor de tradisjonelle godbitene som baket fisk og svinekjøtt med rotgrønnsaker og kokosmelk har blitt erstattet av whoppers og super-sizeri.

Resultatet i Samoa er bl.a. en festlig tid gigantiske kvinner som vi ser på gaten og som ganske passende går i en lavalava. Det er ikke en vulkandrakt som ellers ville være i stand til å matche disse voluminøse kvinnene fra Volcano Island, men den lokale sarongen som omslutter både menn og kvinner. Begge kjønn har også tradisjonelle kroppstatoveringer og blomster bak øret - sistnevnte er imidlertid for det meste et maskulint trekk ...

Snorkling vann reise

Hvit mann i saltlake, mødre

Zap. Det ser mistenkelig på meg. Hmmm, hva vil den? Og hvem glemte hjernen hans der? Dette vannet smaker av ... salt!

En liten fisk med det passende engelske navnet trigger-fish biter gjerne inn i låret mitt, men glir igjen ved synet av en hånd som skal spise den.

Jeg flyter rundt og ser på hjernekoraller og farget fisk utenfor stranden i Manase på Savaii, den andre store øya i Samoa.

På passende uformell samoansk måte var Savais vestligste punkt det vestligste stedet før datolinjen, så her går dagens siste stråler ned. I år 2000 var hysterien ved å være øya der det nye årtusenet først kikket ut, samoerne stolte over at det definitivt kom sist til dem. Du må nå det, det årtusenet. Siden har de flyttet til den andre siden av datolinjen, så det var lettere å reise til New Zealand, men i realiteten passer de best på den andre siden.

Guideboken kaller Savaii for den mest tradisjonelle øya i hele Polynesia, og det er ikke mange år siden at strøm og asfalt kom til øya.

En tur til Samoa er også Vailima og godt selskap

Bestefar Tanu og hans lille familie på 35 har en gang bygget fales direkte på den vakre stranden, og her er du bare. Noen av de 17 søsknene i den yngste generasjonen hjelper til med frokost og middag, og så er det bananer ad libitum og smil, sang, dans og ro.

Om kvelden kommer en kald Vailima til bordet, og ølet, som brygges på tysk teknologi fra samoanske ingredienser, er en ekte venn å dele med de andre gjestene fra New Zealand, Tyskland og Danmark.

Det er også en australsk brudepar som nekter å tro at vikingene og deres språklige herjinger har skyld i at hun nå kalte mannen sin "Husband", husbonden.

Dagene flyr av gårde, bøkene blir spist, og den lokale høna tvinger palmeblinden gjentatte ganger inn i falen og legger eggene sine på myggnettet vårt. Det er fint, men også godt å tenke på at det ikke finnes farlige dyr på Samoa, før jeg slår meg ned under myggnettingen, nyter de friske 23 grader og sovner til havets dusjen, slik at du kan være klar til å gjøre så lite som mulig neste dag.

Samoa-fjellet Stillehavet Reise

Pyyyhramids

Zap. Zap igjen. En mygg røkt i lyset. Det virker for meg at det både er veldig høyt nede og oppe og at jeg skal være her i natt?

Banyantreet er Samoa sin stolthet og gigant, og i dette ca. 70 meter høyt tre på Savaii Jeg må sove i natt på en plattform høyt oppe med utsikt over regnskogen rundt. Kroppen føles ladet etter dagene i solen, og høyden virker mer surrealistisk enn angstfremkallende – en unik opplevelse.

Vel det samme, viser det seg, for morgenen byr på den mest misforståtte frokosten jeg noen gang har prøvd, men fortsatt helt på topp ifølge samoansk logikk: Hvis nå alt vestlig er bra i prinsippet, og du vil ha det beste for de vestlige turistene , og den western man kan få tak i må naturlig nok importeres og man har ikke så mye penger, så det ender opp med en frokost med smørbrød av toast med hermetisk spaghetti! Det er en opplevelse som gir helt nye betydninger til ordet klæg...

Palmeveien fortsetter mot blåsehullene, der sjøvannet stiger i geysilignende formasjoner fra lavafeltet. Det burde nok også være noe med en pyramide, men til og med guideboken er noe vag, og det hele virker stort sett som en lokal Loch Ness-historie, men som Indiana-Jacob prøver jeg å finne den sammen med reisefølget. Bak bananplantasjene, og så litt inne i skogen er det en skog, og mye av den. Det er fuktig - 30 grader - og vi drysser feltet med svetten og får prikker foran øynene mens vi dehydrerer.

Vi sirkler, ingen skilt, ingen stier, bare små variasjoner i skogen. Men plutselig går den litt opp, og det er en unaturlig lik vinkel på bakken vi står overfor, og der er den, pyramiden på Samoa. Nei, jeg har ikke jordkull, det er en gjengrodd semi-pyramideformet ting på 12 x 50 x 60 meter kalt Pulemelei, og stien der oppe avslører i alt det grønne, og vi tørker bort svetten og ruller opp til den flate toppen. Og selvfølgelig forener dette spesielle stedet både det praktiske - et utsiktspunkt - og det religiøse - et sted for ritualer.

Her kunne de for mange hundre år siden se ut på kanoene som via navigasjon basert på stjerner og temperaturforskjeller i havet fant veien over det urolige Stillehavet til Tahiti og Påskeøya, og som befolket resten av Polynesia, og fra toppen kunne de så sende håpefulle tanker avgårde med felles ritualer og god mat.

Det er ingenting å se på Pulemelei, ingen mennesker, ingen dyr - til og med myggen er borte, og likevel føler vi at det er et sted for sjel og historie. Sjelen til Samoa.

Les også om pyramidene i Giza i Egypt her

Å reise til Samoa er å se

Zap. Jeg blir vist hjemme i mitt eget lille hus. Det er 14 grader og det regner selv om det er sommer. Jeg fryser - jeg er ikke bygget for dette klimaet! Er den veggen ikke veldig tom, og hvor havnet turen min til Samoa?

Jeg står med noen kunstneriske svart-hvitt-bilder fra Samoa i hånden, og de viser tropisk regn på vei, og ikke minst stranden ved Manase med palmer, skumle skygger og friske fotspor i sanden.

Folk jeg kjenner sier det, jeg vet: At det ser helt fantastisk ut og ser ut som en drøm av Stillehavet som et tapt paradis.

Men det er mye mer enn det, for når jeg ser det bildet, får jeg plutselig smaken av fisk med kokosmelk i munnen, vann skummende rundt føttene, smiler fra tatoverte brune mennesker og en merkelig samoansk ro som sier at det er ok, at Jeg har ikke fått veggen ferdig med reisebilder akkurat nå. Det burde nok komme ... spis nå noe først ...

Under den brede og stjerneklare himmelen,
Grav graven og la meg lyve.
Glad bodde jeg og dø gjerne,
Og jeg la meg ned med en vilje.
Dette er verset du grav for meg:
Her ligger han der han lengtet etter å være;
Hjemmet er sjømannen, hjem fra sjøen,
Og jegeren hjem fra bakken.

Fra Robert Louis Stevensons grav i Samoa, 1894.

Se mye mer om å reise i Stillehavet her

Om forfatteren

Jacob Jørgensen, redaktør

Jacob er en munter reisennerd som har reist i nesten 100 land fra Rwanda og Romania til Samoa og Samsø. Jacob er medlem av De Berejstes Klub, hvor han har vært styremedlem i fem år, og han har lang erfaring med reiseverdenen som foreleser, tidsskriftredaktør, konsulent, forfatter og fotograf. Og selvfølgelig viktigst av alt: Som reisende. Jacob liker å reise tradisjonelt som bilferier til Norge, cruise i Karibia og storbyferier i Vilnius, og flere ut-av-boksen-turer som soloturer til høylandet i Etiopia, bilturer til ukjente nasjonalparker i Argentina og venneturer til Iran.

Jacob er en landsekspert i Argentina, der han har vært ti ganger så langt. Han har tilbrakt nesten ett år på å reise gjennom de mange forskjellige provinsene, fra pingvinlandet i sør til ørkener, fjell og fosser i nord, og har også bodd i Buenos Aires i noen måneder. I tillegg har han spesiell reisekunnskap om så forskjellige steder som Øst-Afrika, Malta og landene rundt Argentina.

I tillegg til å reise er Jacob en hederlig badmintonspiller, Malbec-fan og alltid frisk på et brettspill. Jacob har også hatt en karriere i kommunikasjonsbransjen i en årrekke, sist med tittelen Communication Lead i et av Danmarks største selskaper, og har i en årrekke også jobbet med den danske og internasjonale møteindustrien som konsulent , blant andre. for VisitDenmark og Meeting Professionals International (MPI). Jacob er for tiden også en ekstern foreleser ved CBS.

Legg til en kommentar

Kommenter her

Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.

inspirasjon

Reisetilbud

Facebook omslag bilde reisetilbud reise

Få de beste reisetipsene her

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.