Tropiske øyer Berlin
RejsRejsRejs » Reisemål » Australia og Oseania » New Zealand » North Island, New Zealand: I verdens beste reiseland
New Zealand

North Island, New Zealand: I verdens beste reiseland

New Zealand - elv - fjell
New Zealand regnes av mange for å være verdens beste reiseland. Jakob Linaa hadde hørt det også, og her er hans reiseskildring fra de vakre øyene på den andre siden av jorden.
Tropiske øyer Berlin

North Island, New Zealand: I verdens beste reiseland er skrevet av Jakob Linaa Jensen

New Zealand - fjell og vann - reiser

Hvorfor Nordøya?

I mange år har jeg drømt om å komme til New Zealand. Mange har referert til det som verdens beste reisemål, og kombinasjonen av europeisk sivilisasjon og fremmed natur virket fristende.

Vinteren 2017-18 fullførte jeg turen med påfølgende glidning stillhethavet sammen med kjæresten min. Det ble til to og en halv uke på Nordøya og tre uker på Sørøya. Dette er historien.

De fleste anbefaler å bruke mest tid på det Sørøya. Det gjorde jeg også da, men Nordøya var overraskende interessant.

Det verste med New Zealand er den lange flyturen. Selv med den beste forbindelsen tar det 26 timer, så jeg blir skadet når jeg etter ankomst sent på kvelden våkner opp i en privat B&B nær Auckland lufthavn.

I en rød SsangYong kjører jeg ut av Auckland ved middagstid og nedover motorvei 1. Det er lett å gå, og folk kjører veldig sivilisert. Jeg svinger inn på Hovedvej 2, og snart er jeg i kupert jordbruksområde med sauehold og små koselige gårder.

Veien blir smalere og åsene rundt høyere når jeg kjører ned og inn i Karangahake Gorge; en fin elvedal der elva har kuttet seg i steinene.

Jeg stopper ved Waikino, som i sin storhetstid som kvarts- og gullgruveby huste 700 innbyggere, hadde to skoler og en fullt utstyrt by. I dag er den ødelagt, men de gamle installasjonene er delvis etterlatt, og den gamle jernbanen over klippen er nå en sykkelvei. Det er en fin spasertur langs hengebruer, men det er varmt og jeg er sliten etter turen, så jeg går ikke det hele.

Lenger nedover veien finner jeg Owharoa Falls, som er en liten, men fin foss hvor folk bader i det klare vannet. Veien er fortsatt ganske svingete mens jeg kjører mot kysten og Mount Maunganui.

Her er det tydeligvis by-natt også på tirsdager, og det er en atmosfære av surfe og strand. Folk kommer nesten i badetøy, og stemningen er avslappet.

Mount Brewing er en ølbar med lokale øl, og allerede her får jeg en advarsel om de fantastiske ølene som venter hele turen på både Sør- og Nordøyene.

Jeg sitter i den varme kvelden med utsikt over gaten og nyter å være borte fra den kalde danske vinteren. En musiker spiller rockeklassikere live, og han gjør det praktfullt.

Jeg føler meg komfortabel i dette landet.

New Zealand - Waiohine Gorge - bridge Nordøya reise

På skjelven, røykende undergrunn på Nordøya

Dagen etter er det ned til Rotorua – kjent som et av Nordøyas høydepunkter på grunn av de varme kildene.

På veien passerer den Te Puke, som erklærer seg for å være verdens 'kiwi-hovedstad' - ingenting er for stort eller lite her. Ved Okore Falls, en samling av fine fossefall gjennom regnskogen, begynner det å lukte svovel; et tegn på at jeg nærmer meg Rotorua. Byen og innsjøen er allerede synlige her oppe.

Jeg sjekker inn på Spa Lodge - et voldsomt sted for backpackere midt i hovedveien, men med en koselig gårdsplass. Rommet lukter av gamle tepper og mye bruk av forskjellige slag. Byen er preget av å være en typisk nybyggerby med lave hus og uten mye stil. Imidlertid er det fint nede ved sjøen hvor jeg ser de første boblende og røykende bassengene.

Hele byen hviler på vulkansk undergrunn, og til og med midt i private hager stiger dampsøyler ofte. Jeg kjører ut til Whakarewarewa Forest, som er kjent for sin furuskog.

Det er gjort en "treetopptur" mellom de gigantiske trærne, og jeg orker det ikke. Det er en fin tur der oppe langs hengebroer og med mange tavler som forklarer alle slags ting om trær jeg ikke visste.

En lokal kunstner har laget lamper av bærekraftige materialer som henger i trærne og lyser opp om natten. Jeg er ganske mye den eneste der oppe og tar meg god tid. Nede på bakkenivå er det en veldig variert og naturlig skog med mange bregner og små bekker gjennom.

Sent på kvelden kommer min gode venn Karl, og vi tilbringer nå de neste dagene sammen. Første stopp er Wai-O-Puto Thermal Wonderland, som er et fantastisk landskap med en umiskjennelig lukt av svovel. Her er røykhull, kratere der landskapet har kollapset under trykk av vann og damp, og boblende gjørmepytter.

Den største attraksjonen er Champagne-bassenget i midten, hvis overflødig vann renner over de omkringliggende overflatene. Landskapet er en orgie av nyanser av gult, brunt, grønt og lyseblått fra vannet. Det er de forskjellige kjemiske forbindelsene som gir fargen.

Gult er selvfølgelig svovel, grønt er mangan, rødt er jern osv. Det er virkelig en fargepalett som står på spill her, og i flere av innsjøene er det også saltavleiringer på kanten. Det ser innbydende ut, men du bør ikke bade. Vannet er opptil 90 grader varmt her.

Neste stopp er Te Puie. Det er flere gjørmepytter her, men ikke så mange farger.

Toppattraksjonen er de to geysirene som sies å bryte ut flere ganger i timen, men som nå ser ut til å bryte ut hele tiden. Det er bevegelse i den, og du blir våt hvis du kommer nærme.

New Zealand - vingård - landskap

Vin, vin, vin på nordøya i New Zealand

Vi har vurdert flere ruter sørover, men vi bestemmer oss for turen gjennom regnskogen ved Te Urewera og vi kommer ikke til å angre, selv om det er en lang tur.

Turen går først gjennom jordbruksland, men moroa begynner snart.

Her er ville svinger og det går opp og ned gjennom fin regnskog med elver, fosser og først og fremst ville trær. Det vakre landskapet her på Nordøya fortsetter helt til byen Hastings, som sammen med Napier utgjør en av New Zealands mest berømte vinregioner, Hawkes Bay.

Første stopp er veldig passende et kombinert bryggeri og vingård. Abbey Winery er en vakker gammel rekonstruert kirkebygning med et mikrobryggeri ved siden av. Her er deilig sommerlig omgitt av vingårder og humlevin. Her er det koselig, og lokalbefolkningen er på sykkeltur eller på utdrikningslag og spiser lunsj her.

Neste natt overnatter vi i Napier rett ved vannet. Det var et stort jordskjelv i 1931, hvor det meste av byen ble lagt i ruiner. Sentrum ble deretter ombygd i art Deco - stilen til tiden - og det betyr at Napier, sammen med Miami Beach, er verdens ledende art deco-hovedstad. Byen huser også New Zealands nasjonale akvarium, som har blå pingviner, en havtunnel med haier og stråler og fine tropiske fisker.

Utenfor Napier ligger Gimblett Gravels, som har blitt en veldig kjent vinregion de siste årene. Området ble hardt rammet av jordskjelvet i 1931, da hele landskapet beveget seg og mye jord ble snudd. Elvene endret kurs, slik at det beste området med mye mineraljord ligger mellom to bekker skjermet av en stor ås.

For bare 40 år siden var det ingen vingårder her, men siden har det gått sterkt og det er en rift rundt landet. Hver vingård har mange forskjellige små felt, akkurat som i de store områdene i Frankrike, hvor du deler de beste Grand Cru-feltene.

Vi besøker det eldste og mest berømte stedet, Mission Estate, som er New Zealands eldste vingård og ble grunnlagt av munker i 1851. Det er et klassisk sted med gamle stuer med eikepaneler og utsøkte antikviteter.

Vinen svikter heller ikke noe, og tjenesten er formell og upåklagelig. Her er det hyggelig og en atmosfære fra gårsdagens verden, slik jeg også har funnet det på vingårder i Chile.

Det er på tide at Karl kommer tilbake til kulden etter noen herlige dager sammen. Jeg kjører sørover gjennom Norsewood, som er en gammel norsk bosetterby som dyrker sin norrøne fortid med stavkirker, verksteder og generelt en nordisk kult. Her er det koselig og stille og bare noen få eldre mennesker på tur.

Lenger sør er det mindre interessant i den påståtte danske byen Dannevirke, som bare har en dansk mølle på hovedgaten og et byskilt med en kopi av Harald Bluetooth, som et vitnesbyrd om en mulig dansk forbindelse. Selve byen er slaver; en lang hovedgate omgitt av boligveier og jeg kjører fort videre.

Mitt neste stopp er Martinborough, en berømt liten vinregion. Jeg bor på Margrain Vineyard Estate. Jeg får smake på vinene deres samt besøke to andre steder, Ata Rangi og Luna Estate.

Jeg går hjem gjennom vingårder en vakker sommerkveld med dufter og varm luft og nyter en litt full drink hjemme i det veldig fine rommet – det vakreste på hele turen.

Det er vakkert her mellom den svarte sørlige stjernehimmelen og vingårdene.

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.

New Zealand Wellington North Island reiser

Wellington - en av verdens vennligste hovedsteder

Neste morgen kjører jeg ut til Cape Palliser fyr på sørøstkysten av Nordøya.

Det er en av de beste kjøreturene på hele reisen gjennom åkre og blomstrende grøftekanter med gule blomster med den sursøte duften som jeg elsker, som minner meg om danske rapsmarker og markblomster.

Selve fyret nås via en bratt trapp, og her er det fin utsikt. Et veldig klassisk rød- og hvitstripet fyr som minner meg om havets eventyr, skipsvrak og pirater, selv om det er en rolig og sommerlig dag.

Wellington ligger vakkert til på sørspissen av Nordøya og viser seg å være en koselig by, vakkert plassert ved vannet og med vakre gater og interessante museer i tillegg til en vakker botanisk hage.

Byen tilbyr også utmerkede mikrobryggerier. Fork and Brewer har de beste ølene på farten med en takbar midt i sentrum.

Garage Project ligger i en nedlagt bensinstasjon, hvor de søte hippiejentene lot meg smake på alt ølet. Så går det mot tappestua deres der jeg drikker de jeg ikke har smakt. Her støter jeg på et sjarmerende kiwi-irsk par. Vi gir mange runder til hverandre av mer eller mindre rare øl. Den fineste kvelden på turen, men resulterer likevel i at dagen etter blir litt ukomfortabel ...

På vei ut av Wellington dagen etter ser jeg Mount Victoria med den fine botaniske hagen, hvoretter jeg er inne i parlamentet for å delta på en liten debatt; du må være en politisk geek...

Ute på kysten overnatter jeg på et falleferdig badehotell, Barnacles Seaside Inn, som må ha vært fancy på trettitallet. Men her er det koselig og billig.

New Zealand Tongariro North Island reiser

mount doom - midt på Nordøya

Den går fra sørvestkysten inn i landet. Jeg tar Wanganui River Track, som er en lang grusvei opp en fin elv. Dagens destinasjon er Tongariro med vakre alpine landskap og utsikt over den utdøde vulkanen som også har blitt kjent som 'Mount Doom' i Ringenes Herre-filmer.

Jeg bor på Skotel Alpine Lodge - et hotell tatt ut av Alpene. Dagen etter er det tid for litt fotturer, men for en gangs skyld på denne turen er været dårlig. Både Mount Doom og de andre fjellene er innhyllet i skyer.

Det neste høydepunktet er den såkalte Forgotten World Highway med vakre juv, regnskog og ville veier. Det er lite jordbruksareal, men ellers er det uendelige grønne, buede åser, rygger, såkalte 'saler', der veien bøyer seg i endeløse og til slutt også uutholdelige hårnålsvingninger. Det er ikke en rask tur, men det er vakkert.

Jeg stopper i Whangamomona, hvor lokalbefolkningen på et tidspunkt har utropt byen til en uavhengig republikk uavhengig av New Zealand. Det er på byens berømte og beryktede hotell at uavhengighetsbevegelsen har sitt hovedkvarter, og lokalbefolkningen bak baren tar det tilsynelatende på alvor.

I likhet med USA er New Zealand full av eksentrikere. Republikken har også sitt eget postkontor og suvenirbutikk, som imidlertid ser stengt ut. Bilverkstedet har satiriske og dypt samfunnskritiske bemerkninger malt over hele fasaden.

Jeg er ute på kysten igjen når jeg når New Plymouth her på Nordøya.

Her er et høydepunkt Taranaki-vulkanen og Egmont nasjonalpark. Jeg tar en fin tur opp til et platå med utsikt over Taranaki, som står med sin snødekte topp helt skyfri.

Her er et vakkert minnesmerke og et mangfold av blomster med krydret og søtlig duft. Her er det bregner i alle fasonger og vakre blomster. Jeg er innhyllet i sommerens essens, og går inn i dype meditative tanker og nyter øyeblikket, nyter å være midt i verden, nyter å være.

Det er fantastisk.

New Zealand - glødormer - huler

Grotter og ormer

Så følger enda en av de turene som ifølge Lonely Planet er halvkjedelige, men det blir en av de vakreste turene med ville kløfter, utsikt over havet og sommerlige dufter. Jeg stopper igjen og igjen ved brusende elver, vakker utsikt og gigantiske bregner. Og det bare fortsetter og fortsetter.

Etter klokka åtte når jeg Kiwi Paka i Waitomo. Det er faktisk stengt, men jeg blir sjekket inn av en søt jente som er manager, og jeg får mitt eget rom.

Dagen etter begynner jeg med det jeg og alle andre kommer til waitomo for, nemlig de berømte Glowworm Caves. Du kan kun se grottene og de små lysende dyrene på en guidet tur, hvor du seiler inn i grottene, så det er ingen vei utenom.

Prisen er dyr.

Jeg ser et fint lite museum om glødormer som ikke er en orm, men heller en slags larve som vokser i mørke, fuktige huler og lokker små dyr til en tråd som henger ned fra selve dyret. Det er et trist og kort liv å være en glødorm: så snart du klekker ut, multipliserer du og dør i løpet av en dag. Nye egg blir lagt og forestillingen kan starte på nytt.

Det er inngang gjennom en enorm entré. Dette er helt klart en av New Zealands største turistattraksjoner. Vi går i hulene, som er basert på stalaktitter, og ser vakre formasjoner og kjenner kulden og fuktigheten. Vi ser også de første glødormene under en fjellhylle. 

Det er mange turgrupper her nede, men etter hvert blir det vår tur. I en liten båt, der en maori-guide trekker oss fremover via et genialt strengsystem, blir vi seilt rundt hulen, stille og i mørket. Det er mange lysende glødormer som får hulen til å se ut som den sørlige stjernehimmelen som preger nettene utenfor.

Det er mange andre fine attraksjoner i dette kalksteinslandskapet. Natural Bridge er en naturlig bro. Det har faktisk vært en hule, men flere av takene har kollapset, og nå er det bare en naturlig bue igjen, mellom to steinete sider av sandstein. Her er vakker regnskog og en orgie av grønne bregner.

Neste stopp er Piripiri-grotten – en litt mindre hule med dryppstein – og så er det videre til flere fossefall.

Det er en lang tur opp til Kawhia, som er en liten fiskerlandsby med en fin brygge. Jeg henter drivstoff og kjører videre opp mot den svært steinete surferbyen Raglan, der jeg kommer fisk og chips på en brygge.

Også her kunne jeg ha blitt, men jeg velger å komme nær flyplassen og havne i Drury med en hyggelig familie. Her bor det et dansk par, og jeg snakker med deres tyske innbyggere, som går hånd i hånd mens de bygger om bobilene sine.

Jeg sover i en fin liten skur med eget bad og seng med lammeskinnteppe. Jeg drømmer om neste dag, som er den siste dagen på Nordøya, og om neste tur Sørøya.

Om forfatteren

Jakob Linaa Jensen

I tillegg til arbeidet mitt som forskningssjef i sosiale medier ved den danske skolen for medier og journalistikk, er reiser min overordnede interesse for reiser. Jeg har vært i 102 land på 7 kontinenter og drømmer alltid om nye steder. Jeg er visepresident for Travellers Club, der jeg har vært medlem i 11 år og møtt en rekke av mine beste venner.

Jeg har nok tenkt mer på livet enn de fleste, noe som har fått meg til å ta noen veldig bevisste valg. For eksempel har jeg valgt barn for å vie meg til karriere, reise og livsglede. Jeg elsker å diskutere alt mellom himmel og jord med andre herlige mennesker, veldig mye som over god mat med passende drikke til.

Bloggen min: Linaa.net

1 kommentar

Kommenter her

  • Hello!
    Som du skriver er New Zealand og Nordøya bare utrolig vakre 🙂 Vi bodde ikke langt fra Waitomo med familien min, og hadde også gleden av å se glødormer, som vi bare syntes var helt fantastiske og en veldig spesiell opplevelse. Vi håper vi en dag kan komme tilbake til New Zealand, slik at vi også kan utforske litt av Sørøya 🙂

Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.

inspirasjon

Reisetilbud

Facebook omslag bilde reisetilbud reise

Få de beste reisetipsene her

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.