Kirgisistan: En reisehistorie om ørner, nomader og Issyk Kul

Kirgisistan: En reisehistorie om ørner, nomader og Issyk Kul er skrevet av Jacob Gowland Jørgensen

Flokken reiser til Kirgisistan

Jeg venter på heisen min på Kastrup flyplass. Jeg er trøtt. Og glad. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Og opplevd så mye på så kort tid. Jeg bare landet etter en begivenhetsrik tur til Sentral Asia, et område jeg har sett på i flere år. Jeg var der med en haug med gode mennesker - en blanding av kjente og nye ansikter - og det spilte.

Nå som du også er vant til å reise alene, føles det som en liten seier å legge ut på en reise med mennesker du ikke kjenner, men alle fordommer ble gjort til skamme, og jeg hadde aldri fått så mye ut av denne reisen ved å fomle rundt deg selv.

Den var ganske enkelt fylt med morsomme dyr, overraskende planter og smilende mennesker i ullkåper.

Bishkek - fancy restauranter og strekkmarsjer

Du vet godt at du er på vei til Langbortistan når det er flere sider i guideboken om hvor landet ligger. Og hva det egentlig heter. Og hvor få kan peke ut det på et kart. Det offisielle danske navnet på Langbortistan er Kirgisistan, og den enkle måten å huske hvor det er i forhold til de andre stan-landene er at Kirgisistan ligger like vest for Kina. Kee-kee.

Vi fløy via VM-gale Moskva til hovedstaden i Kirgisistan, Bishkek, med Aeroflot, som var en fin opplevelse. Det var geit på flyplassen, men det var ikke noe galt med Aeroflot.

Jeg har hørt reiser omtale Bishkek som "den kjedeligste byen i verden", men nå som forventningsnivået ble justert, var det helt klart en positiv overraskelse. Det var den ene fancy, koselige og virkelig billige restauranten etter den andre, f.eks. Arzu. Og tadaaaa; du kan lett få annet enn sauekjøtt! Det var 'sovjetisk nostalgi' i form av statuer og strekkmarsjer foran parlamentet, og så er Bishkek – som vi kjærlig omtalte den som – en ganske grønn by med utsikt over snødekte fjell.

Det var ingen som ønsket noe annet enn å smile til oss og hjelpe oss. Eller se bort fra oss, slik det ofte var skikk i Østen i de gode gamle dager før jernteppet rustet. Ingen hustlers, ingen gangstere. Vi bodde på et splitter nytt hotell med det mest servicemindrede personalet jeg har møtt i nyere tid og gikk og kjørte rundt i byen.

Klimaendringer har også kommet til Kirgisistan, som allerede har et voldsomt innlandsklima, så temperaturen nådde 37 grader en av de første dagene, så det var også hyggelig å komme inn på noen få museer. Og så var det helt passende temperaturer på kvelden hvor man kunne nyte de lokale spesialitetene i det fri.

Privat overnatting i Kirgisistan: Mamma er her!

Vi kjørte fra 800 meters høyde havet, hvor Bishkek ligger, oppover og utover. Nå er det ikke mye av en storby ovenfor Bishkek, så byen bleknet fort, og etter noen timer nådde vi en shabby landsby. Det hadde også regnet, noe som heller ikke er normalt, og man måtte konsentrere seg for ikke å plaske ned i en av de små grøftene med fjellvann som rant gjennom hagene.

Vi skulle på en "hjemfamilie", som skulle tas ganske bokstavelig: Vi skulle bo hjemme med en kirgisisk familie. Imidlertid var det fullstendig organisert og stedet var en del av den nasjonale turistforeningen, "Kirgisisk fellesskapsbasert turistforening", så det var opptil flere hus på tomten, og vi ble personlig ønsket velkommen og innkvartert.

Et par fra gruppen fikk brudesalen, der det helt nygifte paret i familien ble kastet ut og gjestene kom inn. Jeg fikk tepperommet der det var tepper overalt og en god seng å sove i med et maleri av familien på veggen. Maleriets stil kan trolig best beskrives som "naiv-sovjetisk". I det minste ganske unikt.

Apropos unikt, vi kom over et bord som jeg aldri har sett rett. Mamma sto og smilte, gulltennene strålte, og den nye svigerdatteren så stolt ut da de viste oss et overflødighetshorn av et langbord der det knapt var plass til bestikk til alle lokale delikatesser.

Og så. Morgen, middag, kveld var det godteri, og det ble fort en munter praterunde når vi skulle prøve noe nytt fra bordet, for det var smaker vi ikke akkurat hadde prøvd før. Heldigvis var det også tonnevis med nøtter og tørket frukt. Og vi fikk diverse gode kjøtt- og risretter og ble skjenket på, så jeg fikk minner om mine egne bestemødre som ikke bare tok et «nei takk, jeg er mett» for gode varer.

Julenissen reiser til Kirgisistan - tydeligvis!

Jeg rullet i sengen og drømte om søte ting, absurde malerier og julenissen ... Sistnevnte kan kanskje skyldes at det var en ganske trofast kopi av skjeggmannens slede ute i hagen under et tre, som en slags utendørs koselig bod. Det ville neppe passet inn i "Bli bedre", men det var greit.

Hele familien hadde flyttet inn i et gigantisk, tradisjonelt ulltelt, ett yurt, som er dekorert og konstruert ganske tradisjonelt i det nomadiske landet, og her sov de.

Vi gikk en tur i landsbyen hvor vi var minst like mye turistattraksjon som de var for oss, og kameraene klikket lystig. Vi var også på dugnad med de kjedeligste crickets jeg har sett. "Siste trinn før såpefabrikken" ble hesten min omdøpt, men det var en fin tur uansett. Cricketen hadde imidlertid ikke trengt å stoppe midt i en liten elv, men over kom vi da. Og vi følte oss litt mer kirgisiske etter den dagen.

Issyk Kul - med Don Dario på stranden

Issyk Kul betyr «Den alltid varme innsjøen», og er verdens 2. største fjellvann etter Titicacasjøen. I en region hvor det virkelig er en lang vei å gå havet, en varm innsjø er naturligvis en attraksjon, og rundt innsjøen er det til og med flere gode sandstrender.

Vi likte de lokale turistene fra Kirgisistan, Kasakhstan og Usbekistan og holdt pitstopp på en sandstrand med vannsklier, solsenger og munter sommeratmosfære.

Innsjøen Issyk Kul var nå ikke supervarmt, heller en sånn litt ordinær dansk badetemperatur, men det måtte også til for å kjøle seg ned litt. Gjengens munterhet var allerede høy, og den steg til ufattelige høyder da den lokale Don Dario stilte opp på en bar strandstrekning i mikro-speedos og begynte å 'flekse' musklene i den myke delen av ryggen.

Mennesket er et morsomt dyr.

Jakt med kongeørn

Selv før du reiser til Kirgisistan, vet du kanskje at landet er verdenskjent for tradisjonell jakt, ved å bruke falk og ørn for å fange småvilt. Fuglene som kan sees på falkesentre i Danmark er ofte herfra, hvor kongeørn og forskjellige typer falk har god plass i fjellet. Å bli en falk er en fin og tradisjonell utdannelse, og det arves ofte fra far til sønn.

Vi opplevde på nært hold hvordan en kongeørn jaget en kanin, og som falkenæren uttrykte det: Når ørnen er lettet, har ikke kaninen en sjanse.

Fuglene kan se en mus bevege seg i en avstand på 3 kilometer, og de knekker ganske enkelt nakken på dyret når de lander på den! Dette er også grunnen til at fuglene bruker hetter, fordi de lett blir stresset av alle inntrykkene som kommer når du nå har HD-syn.

Derfor insisterte vi også på at jakten skulle foregå på et øde sted der det ikke var mange skrikende turister, men hvor naturen kunne gå sin vei.

Falkene fanger rev, små hjort, murmeldyr, kaniner og annet godsaker med fuglene når de er på nomadeleirer om sommeren. Og ja, selvfølgelig skulle jeg prøve å holde en kongeørn; det er både et vakkert og halvtungt dyr.

Ingen reiser til Kirgisistan uten å besøke Song Kul

Vi fortsatte hele veien rundt Issyk Kul og svingte av hovedveien, for nå skulle vi opp i høyden.

I 3000 meters høyde ligger Lake Song Kul og lokalbefolkningens sommerleirer, der de flytter ut fra april til september når været er riktig. Her er det flislagte ovner i yurtene, for det kan lett bli 5-10 grader om natten, og da er det veldig fint med en bøtte med varmt kull, når du nå er så kald som meg.

Song Kul var det desidert vakreste stedet på turen, som ikke sier mye i et fargerikt fjellland.

Hvis du reiser til Kirgisistan, ikke lure deg selv til å oppleve fantastiske Song Kul. Saftig grønt gress med hvite yurter strødd som paddehatter på fjellsletta. Hester som gikk fritt i små grupper, som små familier på piknik. Villte fjell og det blå fjellvannet. Og igjen supervennlige lokalbefolkningen som raskt følte seg hjemme hos oss.

Edelweiss, oh Edelweiss ...

Vi gikk opp steinene og fant eldgamle helleristninger. Vi lå og sola oss blant de mange tusen edelweissblomstene som, som små dunete underverk, satte prikken over i’en. Også her skulle vi ut på tur, og vi var ganske høye da vi kom tilbake etter noen timer i den vakre naturen på en vakker hest som så tydelig hørte hjemme der.

Lungene våre måtte jobbe litt ekstra på 3000 meter, men hestene klarte det som det mest naturlige i verden. Og de små barna som famlet rundt her, så også ut som de var født på hesteryggen.

Et vegg-til-vegg-smil fra den andre verden

Oppe i naboeleiren ble det arrangert lokale sportsspill med dragkamp, ​​hestøvelser og andre tradisjonelle spill, så leiren vår mener også at det skulle gå litt i gaten, så det ble arrangert et spontant 'falskt' bryllup, der familiens sønn fikk æren av å spille at han giftet seg med en av de vakre, utenlandske jentene. Jeg tror ikke du kunne ha smilt til ham igjen, selv om du brukte en shaker, og det var ganske morsomt og frekt.

På den annen side fikk vi mye innsikt i de ganske komplekse og problematiske tradisjonene rundt ekteskapet, som ikke er blitt lettere av det faktum at det nå også er normalt å bli skilt igjen.

Hvis du reiser til Kirgisistan, kan du oppdage at landet overveiende er muslimsk, men bare kanskje. Det virker ikke som om flertallet bryr seg mye om det - det gjorde også kommunismen til en forskjell i det lille landet.

Møt Arslanbob

Kirgisisk er et tyrkisk språk som snakkes av mennesker som nærmest ligner Djengis Khans mongolske etterkommere. Slik er det når du har et land som ligger på den gamle Silkeveien og er omgitt av nasjoner som gjerne har erobret sin vei til nye rikdommer. Og for et språk, for det har kastet noen av de mest muntre navnene.

Vi skulle til Arslanbob, som ikke var så langt fra en by nesten kalt Jazzketchup. Det er vakkert! Arslan er løven, og bob kan bety den reisende oppdagelsesreisende. Jeg er en fan av kirgisisk.

I Arslanbob skulle vi se de verdensberømte valnøttskogene, som til og med Alexander den store har tygget seg gjennom. Vi kjørte gjennom fjellandskap der gribber og andre store fugler svevde over oss.

Vi kom gjennom Karzarman, som var en merkelig og vennlig gruveby, der nedslitte sovjetiske bygninger sto side om side med nye hus. Og så strakte vi oss bob'en, som var mer kaotisk enn det vi hadde prøvd før, selv om det var et regionalt turistsenter.

Valnøttene var fine, og den grillede piknik i skogen var fantastisk, men høydepunktet var det lokale lørdagsmarkedet ved fossen, hvor vi tok inn noen bilder. Jeg var tydeligvis for treg på et tidspunkt når det gjelder å forstå at noen lokale ønsket meg et smilende gruppebilde, så de kom opp til meg i stedet, og så blinket gulltennene i solskinnet. Vi følte oss så velkomne.

Lokale varer ble solgt i både kategorien "vakre håndlagde produkter" og i kategorien "stopp nå, hvor er kjeksen". Det var små turer. Det var ballongdart og jeg vant en plasttrompet. Været var flott, fjelluften var klar, og det var utsikt over fossefall og et offpiste skiområde, der eventyrlystne østerrikere kom år etter år. Arslanboben levde, og vi var en del av den.

I den grad lever Kirgisistan opp til predikatet som et oversett reiseland. Og jeg er glad jeg valgte å oppleve det med andre strålende, reiseglade mennesker. Dette vil nok ikke være siste gang jeg reiser til Kirgisistan!

Virkelig god tur når du reiser til Kirgisistan!