Omo Valley i Etiopia: Manhood test, bare ass og AK47

Omo Valley i Etiopia: Manhood test, bare ass og AK47 er skrevet av Søren Bonde.

Turen går til Omo-dalen, Etiopia

Jeg hopper på flyet inn Etiopiere hovedstaden Addis Abeba og flyr til Arba Minch sør i landet. Her blir jeg møtt av et bredt smil på et vennlig brunt ansikt: "Velkommen, min venn - godt å se deg igjen!" Jeg møtte Andualem første gang i 2011, der jeg som opptakten til å besøke "verdens varmeste sted" i nord Etiopia, tilbrakte åtte dager sør i Omo-dalen.

Jeg ønsket å finne ut om det var nok materiale til et senere prosjekt om stammefolk. Det var der i den grad. Dalens 16 forskjellige etniske grupper er ganske forskjellige, og mange lever veldig primitivt og eksternt. Nå er jeg tilbake liten to år senere, og det føles helt riktig. Andualem trekker meg over til firehjulsdriften og introduserer meg for sjåføren vår Asrat. "Jeg la Toyota i orden for at du skulle komme," sier Andualem.

Han er en fersk fyr i midten av trettiårene og utvilsomt en av dem som kjenner Omo-dalen og dens folk best. Han snakker flytende engelsk og syv forskjellige stammespråk, og han har reist over dalen siden han var barn. Mens Asrat fyller tanken, i tillegg til de mange boksene på taket, gjennomgår jeg ekspedisjonen sammen med Andualem.

Vi har en løs plan for å besøke to eller tre stammefolk og bli hos dem i en uke. Jeg vil gå til noen av de mest avsidesliggende landsbyene som er så lite berørt av sivilisasjonen som mulig. Og jeg vil prøve å dokumentere noen av deres helt spesielle ritualer på film og bilder.

En time etter at vi forlater sivilisasjonen, begynner mørket å falle. Bilens frontlykter fanger menn og gutter på vei hjem med storfe. Dyrets brøl blandes med bilradioen og den ensformige motorstøyen, og jeg nyter solnedgangen gjennom sidevinduet.

Flom på turen til Omo-dalen

Vi følger planen og kjører mot den sørlige delen av Omo-dalen til den samme hammerlandsbyen som jeg besøkte for to år siden. Vi har blitt informert om at landsbyen forbereder en manndomstest. Det er et veldig spesielt ritual som jeg ikke klarte å oppleve sist gang, og denne gangen vil jeg ikke gå glipp av det. Men de tunge skyene i horisonten er ikke slike å diskutere med, og vi blir forsinket av flere regnbyger.

Etter 10 timers kjøring stopper bilen plutselig og det monotone hoppet forsvinner. Føreren hamrer frustrert en knyttneve i rattet. Den hullete grusveien har blitt til et skummende gjørmehull, som selv vår firehjulsdrevne sjåfør må se seg beseiret av. Andualem går ut med lommelykt i den ene hånden og en spade i den andre. Fronten på bilen har sunket godt inn i rotet.

Dekkene finner ingenting å ta tak i. Regnet strømmer ned, og 10 meter lenger fremme løper en liten elv over veien. "Vi blir her til i morgen morgen," fastslår Andualem rolig. "Vi må vente til regnet i fjellet stopper." Jeg finner en ny spade, og sammen graver vi hjulene gratis.

Idle og plate menn

Radbruddet prøver jeg å finne en behagelig stilling, men det er umulig å sove. Vi er mindre enn to timers kjøretur fra landsbyen, hvor festlighetene sannsynligvis allerede har begynt. Frustrerende. Det var planlagt at vi skulle sove der i natt, men i Omo-dalen går det sjelden som planlagt. Det visste jeg på forhånd.

Likevel valgte jeg en av de mest avsidesliggende landsbyene i Omo-dalen, som svært sjelden besøkes. Hvis du vil gjøre det mindre vanskelig for deg selv, kan du besøke landsbyene som ligger nær veien. På den annen side er de vant til turister - den typen som blir værende i en halvtime og betaler for å ta noen raske bilder med de innfødte. Det ødelegger landsbyene og deres inntrykk av omverdenen, og det vil jeg ikke bidra til.

Tidligere på dagen passerte vi en gruppe mursies som hoppet ut på veien i fantastiske drakter og begynte å danse i håp om å tjene en krone. De er veldig særegne og fotogene. Mursies-kvinnene har store hull i ørene og leppene, som er fylt med tre- eller leirskiver. Noen har en diameter på opptil 15 cm, og derfra kommer begrepet "platekjennere".

Det var da man ikke var så politisk korrekt. For oss ser det vanvittig ut, men med mørtelene er det et tegn på skjønnhet. En slik forestilling er nok til å tilfredsstille de fleste turister. Men jeg vil ha den virkelige tingen, og det er derfor jeg sitter fast i et gjørmehull.

Jeg forbanner min stædighet, men kommer så til å tenke på at nettopp denne drivkraften har gitt meg de mest fantastiske opplevelsene verden over. Eventyret mitt begynner vanligvis der veien ender.

Finn flyreiser til Etiopia her

Hjertelig velkommen til Hammer-folket

Etter hvert sovner jeg på baksetet. Når jeg våkner igjen er det fortsatt mørkt, men regnet har stoppet. Vannnivået i 'elven' har falt, og en time senere tvinger vi vannmassene. Klokka er tre om natten når vi ankommer landsbyen.

Hamer-folket lever veldig primitivt. Jeepens frontlykter avslører en gruppe stråtakhytter rundt et åpent rom. Den svake gløden til en peis forsvinner bak en haug med slanke silhuetter; tre menn har kommet ut for å ta imot oss.

Jeg får øyeblikkelig øye på Nielaman, som jeg bodde hos i 2011. Han kjenner meg igjen og tar imot meg med et bredt smil og et solid håndtrykk. Jeg blir høflig henvist til en liten hytte. Det er tynt møblert med to primitive 'tresenger' og et møbel som ligner et bord.

På den ene sengen ligger en mann som sover. Det ser ikke ut til å være mygg her, og det bør ikke være høysesong for malaria. Jeg slipper myggnettet og faller utmattet på den andre sengen.

Les mer om Etiopia her

Tynn kaffe og bein

Allerede klokka halv fem våkner jeg etter en rastløs natts søvn. Det klør over hele kroppen og jeg teller 18 myggstikk. Andualem stikker hodet i døren og forklarer at sidemannen min på sengen har malaria. Storslått. Kunne han ikke ha sagt det i går kveld?

Nysgjerrigheten rundt hva dagen vil bringe, overvinner imidlertid fort bekymringen for om en av de 18 myggene var bærere av parasitten. Dagen begynner som alle andre dager i en Hamer-landsby i Etiopia.

Vi samles i hytta til Nielaman, som består av ett stort rom, som er veldig mørkt og røykfylt. Den eneste lyskilden er glør fra den åpne peisen. Det tar noen minutter å venne seg til mørket. Landsbyen besøkes sjelden, så gleden og nysgjerrigheten er stor. Ti par store øyne stirrer på meg og jeg stirrer tilbake. Det er som å gå tilbake til steinalderen.

Menn, kvinner og barn sitter langs veggene. De bærer sparsomme tråder av dyrehud på kroppen. Kvinnedekorasjonen består av armbånd laget av metall eller flettverk. Det slår meg umiddelbart hvor riktig hytta er dekorert. Alt har sin plass og ingenting ligger og flyter. Gulvet er av jord, men ferskt og fint. På peisen står en stor vannkoker og kjele av metall.

De har åpenbart handlet for det utenfor Omo-dalen, eller Andualem har hatt det med seg. Denne gangen hadde vi 50 kilo ris og 20 kilo kaffeskall i gave. Risen er et viktig supplement til kostholdet, og kaffeskjellene blir servert. De kokes med vann til en lysebrun væske, som helles i et delt gresskarskall på størrelse med en halv fotball.

Hodeskallen går rundt og vi drikker etter tur. Det smaker korn og bare et snev av kaffe. Noen skrelte dyrebein på en tallerken tilbys rundt. Familien til Nielaman snakker stille med hverandre og ser på meg. Et par menn ligger og hviler. En kvinne maler maiskjerner til mel mellom to steiner mens de bare brystene dingler frem og tilbake.

Gå på tur i Etiopia - se reisetilbud her

Mange masas

Jeg forlater hytta. Utenfor leker to små skitne barn på bakken mens solen går ned. Mødrene deres ordner hverandres hår. En rødlig leiremasse smøres forsiktig inn i håret slik at den klumper seg sammen som rastafletter. Denne frisyren er tidkrevende og et tegn på skjønnhet i Omo-dalen. Stillheten brytes gradvis av sang og sannhet - festen er i ferd med å begynne, og folk kommer i stort antall fra nabolandene.

Alle er lenge på tide å forberede seg på tyrefekting, tjuksprang, som må finne sted før solnedgang. Tirespring er en manndomstest blant hammerfolket, som alle tenåringsgutter må fullføre som en del av utviklingen. De får respekt og blir akseptert i rekken av menn. Under et halvtak av palmeblader sitter en stor gruppe unge menn.

De er 'masas' - dvs. ungkarer som selv har gjennomgått ritualet. Nå reiser de fra landsby til landsby rundt Omo-dalen til de gifter seg, for å hjelpe andre gutter gjennom ritualet. Jeg legger det ene kameraet fra meg og filmer dem med det andre. De forstår raskt kameraets magi og tar snart bilder til høyre og venstre. En gruppe halvnakne jenter danser trassig inn i mengden mens de synger og traver monotont i hornene.

De skriker mens de blir fotografert av jevnaldrende og ser seg utstilt for stor underholdning for guttene. Med vanskeligheter får jeg kameraet tilbake, og Masas poserer umiddelbart for gruppebilder med dumme grimaser. Det er gøy og tiden flyr. Vi kommuniserer uten å snakke det samme språket. En tredje gruppe eldre menn ser på oss på avstand.

De er små, men for gamle til å lure. I stedet ser de dypt inn i leirekannene, som i morges ble fylt med en gjæret drikk. Menns tradisjonelle drakt suppleres med en AK47. Dessverre har det fått plass blant mange stammefolk på grunn av konflikten i nabolandet Somalia, som destabiliserer hele Afrikas Horn.

Ta en kulturell tur i Omo-dalen, se reisetilbud her

Dekkfjær i Omo-dalen

Midt på ettermiddagen samles vi alle på det store torget rundt en portal med grener. En okse blir symbolsk trukket gjennom, og slik viser hammerfolket sin respekt for dyret som de er helt avhengige av for å overleve. Noen unge kvinner overleverer tynne grener til utvalgte masas, slik at de kan piskes. Motvillig lot mennene grenene vippe over kvinnenes nakne rygg, men kvinnene foretrekker ikke en gruve.

Dette lille ritualet er en forsmak på hva som venter dem den dagen de skal gifte seg. Ryggen til gifte kvinner er fylt med lange arr etter pisking. Når en kvinne gifter seg, lar hun seg piske så lenge hun vil. Det er et tegn på ofring og hengivenhet til mannen sin og stammen. Jo mer smerte hun tåler, jo sterkere bånd smider hun. Det forventes i sin tur at mannen vil beskytte henne med livet sitt dersom behovet skulle oppstå. Kjærlighet gjør veldig vondt.

De andre masaene er opptatt med å fange 16 okser som streifer fritt i området. Det tar sin tid. De er dyktige cowboys som tar oksene ved hornene og fanger dem for ritualet. Da blir oksene stilt opp, mens andre menn sørger for at de ikke stikker av. En gruppe kvinner danser lykkelig rundt torget. Resten av landsbyen og alle gjestene danner en sirkel rundt torget, danser og sørger samtidig for at oksene ikke kan stikke av.

Når alle oksene endelig er samlet, kommer sentrum av ritualet. En gutt, som sannsynligvis er omtrent 15 år gammel, er klar. Han er helt naken, men det ser ikke ut til å plage ham i det minste. Masas sørger for at oksene står helt tett og ganske stille. Så setter gutten fokusert løp mens vi alle hyler av spenning.

Møt stammene i Etiopia i Omo-dalen, bestill reisen din her

Til skamme eller en ekte mann

Uanstrengt hopper han opp på baksiden av den første oksen og fortsetter i elegant løp over ryggen til de andre 15 før han hopper ned på den andre siden. Hvis gutten faller eller mislykkes med løpene sine, er han til stor skam for landsbyen og hans familie - og seg selv. Noe fascinerende jeg opplevde, vurderte hvordan alle er fokusert på ritualet. Det er ingen tvil om at det styrker samholdet i landsbyen.

Gutten snur seg og gjentar oksespranget nå i omvendt rekkefølge. En okse beveger seg, gutten mister kort foten og er i ferd med å falle ned mellom de store dyrene. I siste øyeblikk gjenvinner han balansen og klarer kuttene. Den vanskelige oksen får et slag fra en masa og retter seg. Først etter syv løp stopper gutten og oksene blir løslatt. Han har utført ritualet med bravur, og nå regnes han som en mann. Bare fire løp er påkrevd slik at familien hans kan være stolt.

Ritualet er godt over, og de gamle går hjem. Men de unge fester til sent på kvelden, for nå har de en sjelden mulighet til å gjøre nye bekjentskaper med andre landsbyer fra Omo-dalen. Litt i tvil om jeg er for gammel, henger jeg noen timer med ungdommene før jeg endelig drar tilbake til hytta mi.

De neste dagene absorberer jeg inntrykk og opplever livet i en hammerlandsby. Nielaman har tilbudt seg å vise meg rundt. Kanskje vi skal på jakt. Kanskje vi stjeler honning fra biene i akasietrærne. Eller vi går en tur med storfeet. Det betyr ikke noe. Tidsfølelsen forsvinner like stille her. Spontanitet hersker, og planlegging er et ukjent fenomen.

Turen til Omo-dalen i Etiopia var en opplevelse jeg snart vil glemme.

Les om andre spennende land i Afrika her