Tropiske øyer Berlin
RejsRejsRejs » Reisemål » Sør-Amerika » Peru » Indianerne til Amazonas: En vill møte med Bora-folket i Peru
Peru

Indianerne til Amazonas: En vill møte med Bora-folket i Peru

Peru - Amazon - Reise
Dypt inne i Amazonas jungel bor et helt unikt folk. Ta Ole med på et vilt eventyr han snart vil glemme.
Tropiske øyer Berlin

Indianerne til Amazonas: En vill møte med Bora-folket i Peru er skrevet av Ole Balslev.

Peru - Båt, indianere fra Amazonas - reise

Iquitos - inngangen til indianerne i Amazonas

Iquitos er en stor by med 400.000 XNUMX innbyggere i nord Peru i midten av Amazon Jungle ved verdens vannrikeste elv, Amazonas. Det er den største byen i verden som det ikke er veier fra og til. Du må fly eller seile på elvene for å komme til Iquitos. For indianerne i Amazonas er Iquitos inngangsporten til verden – og omvendt.

Men hva lever disse 400.000 XNUMX innbyggerne? Jeg vet ikke. Jeg synes det er en grusom storby. Nest etter Bangkok, er det sannsynligvis den byen i verden med flest tuk-tuks.

Det er rundt 23 grader om natten hele året, og over 30 grader om dagen. Og det er en ubehagelig fuktig varme.

Noen taxisjåfører tør ikke kjøre til vandrerhjemmet mitt eller 'hospedaje' - fordi det er i et farlig slumområde. Men den langhårede unge mannen på hostellet fortalte meg at politiet kommer en gang i blant, så jeg burde ikke frykte noe.

Og jeg frykter nesten aldri. Ellers kan jeg ikke reise slik jeg gjør.

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.

Peru - Solnedgang, elv, indianere i Amazonas - reise

Fra Rio Napo til Puerto Arica - på vei til indianerne i Amazonas

Jeg dro ned til havnen i Puerto de Productores. Det så ikke ut som en havn. Jeg måtte balansere på planker over vannet for å komme meg til noen båter. Jeg seilte nedstrøms Amazon-elven på en flatbunnet lastebåt med påhengsmotor.

Det tok noen få passasjerer med for lite penger. Folk ble satt av på stranden underveis. Etter 3 timer hoppet jeg til og med av lastebåten nede på stranden. Så kjørte jeg tuk-tuk 6 kilometer over land til landsbyen Mazan ved elven Rio Napo.

En vakker liten landsby på denne bifloden til Amazon-elven. Jeg sov på en liten, billig, skitten losji uten rennende vann. Neste morgen seilte jeg oppstrøms Rio Napo med ferge. Rio Napo er her 1 kilometer bred. Ferja er fylt med hengekøyer der folk sov eller slappet av.

Jeg trodde turen skulle vare i 6-8 timer. Og da kapteinen sa 'mañana', trodde jeg det var en misforståelse, men turen varte faktisk 21 timer. Underveis stoppet fergen over 50 ganger ved kysten under stupet og lastet ut varer. Og folk hoppet av.

Planen min var å seile til det jeg trodde var en storby: Puerto Arica. Og derfra langs en grusvei gjennom jungelen nord 80 km til Rio Putumaya; grenseelva mellom Peru og Colombia.

Det er en tidligere "gummilandsby". Derfra ville jeg prøve å komme meg til landsbyen til Huitoto-indianerne. Men som vanlig på mine reiser gikk alt ganske annerledes.

Ankomst til Puerto Arica. Puerto betyr havn, men det var verken havn eller storby. På Klokken 5 om natten i stummende mørke seilte styrmannen fergen til kysten/stranden og fortalte at det var her jeg måtte gå av. Jeg sa nei".

Men styrmannen sa «sí». Det var verken hus eller hytter eller lys. Jeg hoppet av fergen og ut på stranden. Så klatret jeg opp en nesten vertikal, glatt, gjørmete 8 meter høy skråning.

Peru - Slange, indianere fra Amazonas - reise

Velkommen til jungelen

Jeg så for meg inne i jungelens mørke en boa, en anakonda, en leopard og kanskje en kaiman i elven. Andre ville dyr. Og alle dyrene tenkte: «Hva vil den dumme hvite mannen her hos oss i regnskogen? Men takk for tilbudet!”.

Men så så jeg to lommelykter komme mot meg. Det var landsbylæreren og hans 15 år gamle sønn.

Sønnen seilte meg i en uthulet trestamme 2 km langs en biflod til landsbyen. I landsbyen var det 15 hytter på stylter og rundt 150 innbyggere. Det hele var en misforståelse. Kortet mitt var utdatert.

Jeg bodde da hos læreren. Ingen snakket engelsk - bare spansk. Vi spiste fisk morgen og kveld og drakk te. Gressveien merket på kartet mitt var borte.

Nå var det en demning 4 meter høy og 12 meter bred over myra. Veien har ikke fungert på mange år. Læreren og jeg gikk 2 km langs den. Han fortalte at vollen lenger ut var bevokst med busker, og midtveis hadde en elv skylt bort vollen.

Jeg kunne ta turen til Rio Putumayo på 3 dager, men måtte da overnatte to ganger, og da var sjansen for å overleve små, mente læreren.

Jeg bestemte meg for ikke å dra på den turen til Colombia.

For kanskje 100 år siden ble veien bygget for å frakte gummien som ble utvunnet der oppe til Puerto Arica og derfra med båt ned Rio Napo til Iquitos. Eller kanskje veien også ble brukt til å frakte Perus militære gjennom regnskogen til de mange grensekrigene mellom Peru og Colombia.

I stedet hadde jeg en fantastisk opplevelse i denne lille landsbyen. Folk var hyggelige mot meg, selv om vi egentlig ikke klarte å kommunisere. Det bodde en enkelt indianer i landsbyen. I mørket klokken 20 så lærerens 13 år gamle sønn og jeg fra styltehytta 40 meter unna to bønder som hadde funnet en anakondaslange.

Nå prøvde de å fange den og drepe den. Jeg vet ikke om det fungerte. Så var det på tide å fortsette reisen til indianerne i Amazonas.

Jeg sov på tregulvet, men med myggnetting over. Jeg kom tilbake til Iquitos med en 'rápido', en hurtigbåt. Den var dyrere enn den ubehagelige fergen, men mye raskere. 13-åringen seilte meg i den uthulede stokken til Rio Napo.

Der gikk han opp på en voll og signaliserte med t-skjorten til rápido da han så og hørte det.

Bora indianere - hus - reise

På en oppdagelsesreise i jungelens mysterium

Søndag møtte jeg gruppen på til sammen 13 dansker som skulle tilbringe de neste to ukene sammen. Mandag kjørte vi i buss sørover fra Iquitos til jungelen nær Nauta. Vi vandret rundt i jungelen i tre dager. Det var litt av en skuffelse for meg fordi vi ikke så noen store dyr.

Vi så bare en liten tamarinape, små giftige frosker og edderkopper og maur og termitter og andre insekter. På en tre timer lang botanisk vandring så vi forskjellige sjeldne trær og busker og andre planter. Vi tilbrakte to netter i primitive hytter på stylter.

Siste dagen gikk vi mange kilometer i fem timer gjennom jungelen til vi kom til elven Rio Mauro.

Deretter seilte vi den nedstrøms i noen timer. Hver dag i jungelen var det mye regn midt på dagen. Vi gikk ofte gjennom 30 cm dype regnpytter og balanserte på tømmerstokker over bekker. Ved en stor bekk 10 meter bred padlet vi over en uthulet tømmerstokk. Der båten seilte til var det endelig grusvei igjen.

Her syklet vi tuk-tuk tilbake til Iquitos.

Livet til Bora-indianerne i Amazonas

Vi seilte med en ferge fem timer nedstrøms Amazonas til Pebas; en stor landsby åtte km inne i en biflod til Amazonas, Rio Ampiyacu. Det er 5.000 innbyggere. Ikke veldig mange indianere. Dagen etter seilte vi i to smale, lange båter med påhengsmotorer oppstrøms Rio Ampiyacu. Og senere oppstrøms en biflod til Rio Ampiyacu, Rio Yahusyacu.

I alt seilte vi seks timer fra Pebas til landsbyen Brillo Nuevo, der noen av indianerne i Amazonas, Bora-stammen, bor. Vi bodde her i åtte dager. Det er omtrent 60 hus på påler. Vi sov i sjef Darwins hus.

Darwin er valgt til sjef, han er 29 år og har immatrikulering. Han er veldig bevisst på å prøve å holde Bora-kulturen intakt nå i denne tiden der påvirkninger fra utenfor den moderne verden i stor grad påvirker Bora-folket og alle indianerne i Amazonas.

Vi sov nesten alle i hengekøyer. Vi danskere ble delt inn i tre matlag som hjalp Nestors kone, Milda, pluss en lokal Bora-kvinne å lage mat. Nestor og Milda er fra landsbyen Pucaurquillo, også på Rio Yahusyacu. Denne landsbyen er spesiell fordi den er hjemmet til både Huitoto og Bora indianere.

Nestor er huitoto, mens Milda er Bora. Nestor var tolk og hjelper for oss mens kona Milda var kokk. De er begge glade og åpne mennesker som var en veldig stor hjelp for oss. Bora-indianerne i Amazonas er oppkalt etter boa-choke-slangen, som i likhet med anaconda-choke-slangen kan bli mange meter lang og leve i Amazonas.

En dag dro vi til et område i jungelen der indianerne dyrket kokaplanter. Det var imidlertid ikke et stort område. Vi hjalp indianerne fra Bora med å plukke en kurv full av kokablad. Vi tok ikke de øvre bladene eller de gule, men bare de store, grønne bladene. Jeg gikk de tre km til kokaplantasjen gjennom jungelen på bare føtter. Jeg spilte 'barbeinte indianere'. Det var dumt!

Dagen etter måtte jeg til landsbyklinikken. Jeg fikk medisiner, smertestillende, diuretika og antibiotika. Den mannlige sykepleierens tamme ape hoppet opp på sofaen for meg. Det er generatorer i landsbyen, som lager strøm fra kl. 18 til kl. 22.

Vi besøkte den gamle sjamanen flere ganger. Han er landsbyens kulturelle og åndelige leder. Han er mest skeptisk til å tygge kokablader ... Han fortalte et slags spennende eventyr i form av en eventyrlig skapelseshistorie. Og han forklarte at det var en høyeste ånd, 'Skaperen', og mange underånder. Han trommet på en stor dobbel trommel, en kvinne og en hann.

Vanligvis er det to sjamaner; en for fred og en for de aggressive som krig.

Tro og tradisjoner

Jeg badet i elva i varmen hver ettermiddag. Heldigvis møtte jeg ingen kaimaner eller slanger i vannet. Til gjengjeld var det mange fiskeørner pluss andre ørner og rovfugler og gribber i trærne og i luften over meg.

Jeg besøkte en liten evangelisk kirke hvor 10 indianere var i kirken søndag morgen. Presten kom for sent til gudstjenesten fordi han hadde jaktet i jungelen om natten. Vi dro på mange familiebesøk, hvor vi viste indianerne på Amazonas-bilder av livet vårt i Danmark, og bora-indianerne fortalte oss om livene deres.

Når gruppen vår var delt opp. De danske mennene snakket med tre indianere i forskjellige aldre. Og de danske kvinnene kommuniserte med indianerkvinner. En indisk kvinne laget et vakkert belte til meg av yucca leaf strips.

Bora-indianerne laget flere gaver; en dame laget tre små poser til de tre små døtrene mine, en gammel indianer laget en kopi av et pusterør til min 15 år gamle sønn. Tidligere gikk indianerne på jakt med pusterør og skjøt giftige piler på dyrene. Giften kom fra frosker eller giftige planter. I dag jakter de med rifler.

Maten var noe spesielt. En dag spiste vi en stor jungelrotte på åtte til ni kilo. Mandag var vi på jakt med noen indianere. De satte ut fire små rottefeller. Da de ble sjekket neste morgen, var det en stor rotte i en av fellene.

Vi gikk i en lang kø gjennom jungelen. Indianeren som ledet an, ble bitt av en slange. Men det var ikke giftig; den hadde runde øyne. Giftige slanger har øyne som små vertikale striper. Slangen var liten; en centimeter i diameter og en meter lang.

Årsaken til at indianeren foran ikke hadde gummistøvler som oss, var at han hadde et sår, ettersom han også hadde blitt bitt av en igle to dager før.

Vi så også indianernes felt. Det var 'felle og brenne' landbruk. En kjempejobb.

Peru - Dans, landsby, indianere fra Amazonas - reise

Treets fest med Bora-indianerne i Amazonas

På lørdag seilte vi i 40 minutter oppstrøms Rio Yahusyacu til en mindre Bora-landsby som heter Ancon Colonia. Den dagen skjedde det en hellig animistfestival, som bare ble avholdt en gang i året, i mars måned.

Etterpå ble vi fortalt at vi var de første hvite menneskene noensinne som deltok på den festen. Festen var for et spesielt tre. Alle de unge mannlige indianerne hadde kledd seg ut som forskjellige dyr, nemlig alle dyrene som levde av treets blader, blomster og frukter.

Indianerne kom fra fem nærliggende landsbyer og var kledd i palmeblader revet i strimler. Og hele hodet var dekket med en maske.

De byttet på å danse inn i 'malluca', som er sjamanens store hellige hytte, som er 30 meter i diameter og 20 meter høy. En Bora-indianer var kledd som en papegøye, og da han kom dansende inn i malluca, ropte jeg "Ole", og "papegøyen" svarte høyt "Ole".

Det var en stipendiatfest. Alle de utkledde indianerdanserne avsluttet dansen ved å komme til vertssjamanen og gi ham alle dyrene de hadde fanget i nyere tid: Latdyr, frosker, armadillos, hare, kaniner, fisk, slanger, aper, fugler, rotter. Til gjengjeld fikk indianerne stort, flatt, hvitt yucca-brød av sjamanens kone.

Senere på dagen og langt utover natta var det rundkjededans. Ingen instrumenter – bare dansernes unisone. Sangen var monoton, repeterende og nærmest hypnotisk, slik at danserne gikk inn i en slags transe.

To menn i midten dirigerte dansen. Bak dem var en stor ring av dansende menn. Og rundt dem en krets av dansende kvinner, som hver hadde sin venstre hånd på høyre skulder til mannen ved siden av.

Et kaninlignende dyr, en beltedyr samt en slange og en ape spiste på festen. Festen varte i 19 timer. Før festen var over, seilte vi trøtte tilbake til Brillo Nuevo i den mørke klikken 22 i den brede lange båten. I mørket tok det litt lengre tid å komme seg hjem, for elva var smal og vi kunne ikke se noe.

En av mine medpassasjerer var nær ved å få alvorlig hodepine da vi beitet et stort tre i mørket.

finn et godt tilbudsbanner 2023
Peru - Amazon River, Cottage, Amazonas indianere - Reise

Unntakstilstand – kaotisk farvel til indianerne i Amazonas

I Brillo Nuevo ble vi avskåret fra omverdenen. Ingen telefon eller internett. På grunn av Corona-viruset ble Peru erklært unntakstilstand søndag med portforbud. Men dypt i jungelen til Brillo Nuevo visste vi ingenting om dette.

Tilfeldigvis fikk vi vite om det onsdag ettermiddag da det kom en båt fra Pebas. Etter planen skulle vi ha seilt til Pebas på torsdag. Men i stedet leide vi en båt og seilte om kvelden fra Brillo Nuevo. Det måtte gjøres i hemmelighet. Det ble til en litt kaotisk avskjed med indianerne i Amazonas.

Da vi kom til Pebas etter fem timers seiling langs de små biflodene, måtte vi ha drivstoff på motoren. Uten lys, sakte og så stille som mulig, gled vi i fjæra. I Pebas har marinen en stor base hvor vi fikk 50 liter drivstoff.

Her måtte vi også betale beskyttelsespenger / korrupsjon for å få fortsette å seile. Dette ble gjentatt tre-fire ganger underveis. På baksiden av båten satt en bevæpnet mann som beskyttet oss. Vi følte oss som båtfolk. Men alt dette var ikke det verste.

Ute på den store Amazon-elven seilte vi i full fart oppstrøms mot Iquitos i nattens mørke.

Plutselig seilte vi over to store stokker. Det ga enorme støt og hopp. Jeg trodde det var et hull i bunnen av båten. Jeg fant raskt ut hvor den nærmeste elvebredden var.

Amazonas er flere kilometer bred, og hvis båten sank, måtte jeg svømme til nærmeste land.

I elven er det kaaimaner, og ved bredden anakondas og boas slanger. Men heldigvis gikk det ikke så galt. Vi ankom Iquitos klokka sju om morgenen og fikk styrmannen seile helt til hotellet vårt. Vi gikk opp noen trapper til et asfaltert rom, over det og inn på hotellet der vi var trygge.

Senere fant vi ut at noen hadde tatt bilder av oss og lagt ut på Facebook med teksten "Gringos ankommer Iquitos - de har vært i kontakt med asiater". Lignende løgner om oss var også på lokalradioen. De fleste av oss ble fanget på hotellet i 21 dager før vi ble evakuert av forskjellige fly.

Bortsett fra noen få som stort sett hadde det travelt med å komme seg raskt hjem, var det et fint og unikt samhold i den danske gruppen. Vi fikk god hjelp fra Huitoto Indian Nestor og hans kone Milda, samt Bora Indianeren som lagde mat for oss.

Det verste med inneslutningen på hotellet var vår maktesløshet. Det faktum at vi ikke kunne gjøre noe med situasjonen vår selv. Så derfor var det bra at gruppen holdt sammen til slutten. Bertha, en dansk-peruansk, var til stede som tolk. Hun bidro også til å holde humøret oppe. Sammen med Betina var Bertha den siste som ble evakuert.

Alle kom hjem, og ingen av oss vil glemme eventyret vårt i Peru med indianerne i Amazonas.

5 fantastiske severdigheter i Amazonas, Peru:

  • Manu nasjonalpark
  • Iquitos
  • Pacaya-Samiria nasjonalpark
  • Amazonas elven
  • Chachapoyas og Kuelap festning

Om forfatteren

Ole Balslev

Ole er 75 år og utdannet lærer. Ole har stort sett jobbet i grenseområdet mellom undervisning og sosialpedagogikk. I OBS-klasser, sosialpedagogiske boliger, familieomsorg. Mest med tenåringer med ulike problemer. I sin ungdom reiste Ole verden rundt i 3 år som hippie og vagabond. De siste 18 årene har han reist i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Ole reiser for å oppleve fremmede kulturer og møte mennesker. Men også å bli bedre kjent - en indre reise.

1 kommentar

Kommenter her

  • Ole er den mest reiste personen jeg kjenner.
    Han har vært utallige steder i verden, han har mange underholdende historier fra reiselivet. Vi reiste sammen til Bora-indianerne og hadde en veldig spennende tur.
    Jeg har kjent Ole i mange år og det er imponerende at han fortsatt reiser slik. Bra gjort.

Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.

inspirasjon

Reisetilbud

Facebook omslag bilde reisetilbud reise

Få de beste reisetipsene her

Nyhetsbrevet sendes ut flere ganger i måneden. Se vår datapolitikk her.