Antarktis - den ultimate reisen er skrevet av Jakob Linaa Jensen.
Hvorfor reise til Antarktis?
Helt siden jeg var veldig ung, har jeg drømt om å begynne på en reise til Antarktis, dette mektige frosne kontinentet som inntil nylig var helt utilgjengelig for vanlige mennesker.
I 2010 besøkte jeg kontinentet for første gang. I forbindelse med den store turen min rundt Sør-Amerika i 2016-17, fikk jeg muligheten til besøk Antarktis for andre gang.
Dette er historien om turen, som startet med en passasje fra Kapp Horn over Drakesundet, terroren for alle sjømenn, til spissen av kontinentet, Antarktishalvøya.
Vi nærmer oss det hvite kontinentet
Vi hadde faktisk fått en hel sjødag i sikte, men Drakestrædet har vist seg på sitt beste, så allerede midt på dagen 30. desember 2016 får vi en landmåling av det hvite kontinentet.
Det er mer og mer land på begge sider. Vi setter kursen mot Gerlachestrædet med Brabant Island på babord og den store Anvers Island på styrbord.
Det er tydelig fra navngivningen her at Adrian de Gerlache var her på sin berømte Belgica-ekspedisjon i 1897-99, hvor de ble sittende fast i isen og ble de første til å oppleve en antarktisk vinter.
Naturen er allerede veldig fin, og været er helt perfekt med høy blå himmel og sol. Isen glitrer i nyanser av hvitt og blått. Det ser ut til at det er mer enn første gang jeg var her, men kanskje jeg husker feil.
Det tar lang tid å gå rundt Anvers Island. Vi svinger inn til Gerlachestrædet til høyre, og jeg er glad når kapteinen kunngjør at vi skal nedover Neumayer Channel, scenen for den vakreste reisedagen i mitt liv i 2010.
Været er like bra i dag, så jeg gleder meg. Allerede på vei inn er det fantastiske isfjell. Vi ser svømmende pingviner, pukkelhvaler som spruter og dykker og leopard- og krabbespisende seler som ligger og soler seg på isflak. Alt det en tur til Antarktis har å by på, selv før vi starter!
Antwerp Island
Vannet er speilblank, og isfjellene reflekteres med en skjønnhet som bare finnes her. Jeg har vært i Grønland siden sist, og det er ingen tvil: Antarktis ER enda vakrere. Jeg er forelsket igjen i dette hvite uberørte kontinentet.
Vi begynner å skimte inngangen til Neumayer Channel. Det blir en like vakker og fantastisk dag som i 2010, og jeg står foran baugen nesten med hodet nede i vannet og speider etter is og dyreliv. Det er mange her.
Vi ser sel og hval og svømmer pingviner. Fjellsidene er eviggrønne på grunn av kobberavsetninger og bergartene er ganske bratte. Kanalen er også dyp, flere hundre meter, så det er ingen fare for å støte i bakken. Det er en flott opplevelse igjen, og jeg er glad.
Ut igjen seiler vi forbi den gamle engelske basen Port Lockroy, som i dag fungerer som turistattraksjon og postkontor, og så er vi i åpent vann.
Kapteinen vil ut av isen før det går kveld, så vi setter kursen sør for Anvers Island. Det har vært en fantastisk dag med så mye av det Antarktis har å tilby, og som han sier, var vi ikke engang bestemt til å være i Antarktis ennå. Vi kan bare se frem til de neste mange dagene.
Neste dag er den siste i 2016. Vi er på American Palmer Station klokka 6.00. Det er også en fin spasertur over Gerlache-stredet fra vest til øst. Her er flere knølhvaler i morges som både spruter og dykker.
Reisetilbud: Amazonas, indianere og elvesegling
Inngang til fastlandet i Antarktis
Rett før åtte er vi klare til å seile inn i Lemaire Channel, den sørligste vi kommer på denne turen. Jeg har gledet meg, for akkurat her hadde vi dårlig vær sist jeg var her.
Det er tvilsomt om vi kommer helt igjennom isen, men kapteinen vil gjerne prøve. Jeg er på plass i baugen i god tid før inngangen til den smale kanalen.
Det begynner allerede å være høye fjell på babord side, og isdekket blir tykkere med både isbiter og plateis. Det er sel - både leopard- og krabbespisende sel - som soler seg på flere av flakene, og vi får flere gode bilder ganske nært.
Brune jøyer dykker mot vannet og dyrelivet er generelt det beste Antarktis har å tilby. Pingviner piler gjennom vannet som prosjektiler, antarktiske terner flyr i vinden, og havet ligger stille, mens de svarte isdekkede fjellene lager perfekte refleksjoner i det klare vannet. Det blir ikke finere noe sted på jorden.
To taggete klipper markerer inngangen til Lemaire, som skjærer av det antarktiske fastlandet fra Booth Island. Det er ikke noe problem å seile inn, for kanalen er opptil 400 meter dyp, og minner om en skotsk glen.
Problemet er isen. Sist vi var her, gikk en islavin rett foran båten, og de bratte klippesidene skaper ustabile forhold, akkurat som kanalen pleier å bli fullpakket med is selv om sommeren.
Det ser stengt lenger ut, men ved nærmere ettersyn kan vi komme igjennom. Det er en fantastisk stille morgen, og jeg gleder meg over det og er lykkelig.
To kilometer før slutten må vi imidlertid snu, da store isblokker ligger over, og selv om vi tror det er en passering til venstre mot halvøya, er kapteinen åpenbart ikke enig, fordi han snur Zaandam, og vi seiler samme vei ut. 65,10º var den sørligste vi kom på denne turen.
På vei inn i Lemaire Channel
I stedet tar vi en tur rundt vakre isbreer nord for kanalen. Dyrelivet er fortsatt imponerende. Pingvinkolonier dominerer klippen.
Man kan se pingvinsporene som er preget av røde krillfargede avføring, og bare flekker avslører pingvinenes hekkeplasser. Her er både hakestropp og eselpingviner.
Vi er nå ute i mer åpent farvann, og til tross for at det utvilsomt fortsatt er vakker natur, går jeg ned til Mondrian Lounge og hører den andre runden av foredraget med de ni forskerne og folkene fra Palmer Station som har kommet om bord i dette. skip. morgen.
Stasjonssjefen, Bob Farlane, er en karismatisk og god foredragsholder som snakker om livet ved basen og det amerikanske Antarktis-programmet. Basen er bemannet hele året, men har som andre baser den største bemanningen om sommeren.
Sjefen for laboratoriene, Josh, snakker om vitenskap, og flere unge forskere og studenter snakker om prosjektene sine. Kokken og elektrikeren er også på scenen på slutten. Et interessant foredrag, og de gode forskerne svarer villig på gode og dårlige spørsmål fra publikum.
Den vakreste turen i mitt liv til Antarktis
Vi seiler opp gjennom Gerlache mot Paradise Harbour. På veien er det vakker natur med hvaler, sel og små isflak som flyter rolig i det blå vannet. Den vakreste reisedagen i mitt liv så langt. Og nå sier det ikke så lite.
Vi passerer den nedlagte argentinske basen Almirante Brown, som ble forlatt i 1984. Stasjonslegen styrte ikke nok en antarktisk vinter og satte fyr på stasjonen i desperate håp om å bli evakuert.
Argentinerne var i den første av mange finanskriser, men amerikanere fra den nærliggende Palmer Station gikk inn og evakuerte. Personalet nådde Buenos Aires trygt, og den gode legen måtte til et mentalsykehus. Antarktis vinter og mørke gjør ting av mennesker ...
Vi går inn i Paradise Harbour med Ronge Island på babord og kontinentet på styrbord. Denne stille, beskyttede naturhavnen var et fristed for hval- og seljegere og regnes som en av de vakreste i Antarktis. Det er godt forstått denne dagen.
Paradise Harbour huser også et interessant historisk sted, Waterboat Point, hvor et av historiens mest bemerkelsesverdige antarktiske eventyr fant sted.
Den ene hadde en ekspedisjon, men lite penger, så bare fire ble sendt bort. De to fikk kalde føtter på flere måter enn en, men de to som var igjen, i alderen 19 og 24 år, og uten vitenskapelig erfaring, valgte å bli og følge pingvinenes årlige syklus.
De bygde en primitiv hytte laget av en omvendt båt, derav navnet på stedet. Her levde de gjennom en antarktisk vinter og et helt år mens de studerte pingvinene.
Neste år kom den lovede hvalfangstbåten for å hente dem, men svaret var om de bare kunne få 14 dager til, for de var ikke helt gjennom pingvinsyklusen!
Det gjorde de, og de vitenskapelige resultatene de var i stand til å publisere når de kom tilbake, er blant de mest bemerkelsesverdige innen antarktisk forskning.
Pingvinene har tatt over
Så passerer vi en chilensk base, som ligger vakkert til på en odde i solen. Stedet ser ut til å være nesten helt overtatt av eselpingviner som er overalt. Selv har de omringet flaggstangen med det chilenske flagget og står nå og hilser i solen i sine vakre drakter.
Vår siste destinasjon for dagen er Cuverville Island med sin store koloni av eselpingviner - et sted vi også landet i 2010. Det er imidlertid klart at det er for mye is mellom oss og øya, så vi må nøye oss med å se det på avstand. Synd, men det endrer seg ikke på en perfekt dag.
På veien videre opp og ut mot Gerlachestrædet ser vi flere pingvinkolonier og dykkerhvaler. Klokka sju slutter dagens naturskjønne cruising, og det er på høy tid også, for nyttårsmenyen er på trappene.
Vi gjør oss klare, og kl 20.15 er vi i spisesalen. Vi får en deilig meny bestående av laks med kaviar på potet, sjømatsalat, mango gazpacho, nyttårs salat, surf og torv med filet mignon og hummer, sjokoladekadanse og sjokoladekake uten mel.
Vi sitter lenge ved bordet, og plutselig ser vi sprang hvaler akterut. De er helt ute av vannet. For et show å avslutte. Vi går på bakdekket og ser på solnedgangen - klokka er 23.30 og nyttårsaften.
Det er magisk at vi kan følge solen under horisonten, fra sør til øst. Normalt vil solen være i nord, men vi er så langt nede at den går helt elliptisk skjevt i forhold til horisonten. Det er en veldig vakker nyttårsaften og ganske forskjellig fra alt man har sett før.
Nytt år i Antarktis
Neste dag er den første dagen i det nye året. Jeg våkner litt klokka ni, sover ikke, men vi må reise oss, for vi har seilt over til Deception Island på den andre siden av Gerlache.
Her var vi også sist sent en kveld, der vi seilte helt inn i lagunen som ligger midt på den ringformede øya, en eldgammel vulkan. Øya var populær blant hvalfangere og tidlige forskere, og flere land hadde baser her samtidig.
Det var på den tiden det var stormaktpolitikk i Antarktis, men forskere bodde side om side og avgjort øyas tilknytning til vanlige dart- og fotballturneringer.
Det er pingvinkolonier på utsiden, og vi seiler forbi den smale åpningen inn i lagunen. Et annet skip har tatt turen, og neste gang vil jeg med et mindre skip igjen.
Vi seilte opp South Shetlandsøyene og kom inn mellom Livingston Island på babord side og Greenwich Island på styrbord side. Jeg er langt borte fra kysten, men vi ser flere hvaler og svømmende pingviner.
Et annet skip er på Half Moon Island, der vi var sist. Det er ok scenarier, men ikke som i går. På den annen side ser vi mange hvaler som skal blåse, inkludert to knølhvaler med munnen åpen over vannet.
Pingviner svømmer også rundt i stort antall eller sitter på isflakene. De Brasiliansk stasjonen på Livingston Island bygges om etter en brann, og et lasteskip laster ut byggematerialer via en liten anbudsbåt.
Videre langs øya når vi Half Moon Island, som var det første stedet jeg var på land i Antarktis i 2010. Øya er flat foran og derfor gunstig for eselpingvinene, som finnes i tusenvis, sannsynligvis 55000 par.
Det er bittert kaldt, men når vi seiler ut av sundet igjen og opp langs Livingston Island, stopper jeg opp og ser hvaler. Det er verdt det fordi jeg får mange gode bilder. Men hvor kaldt det er.
Neste morgen er 2. januar, og hjemme skal folk på jobb. I stedet må vi cruise videre langs det beste kontinentet. Vi ankommer Hope Bay på nordspissen av halvøya så tidlig som seks om morgenen.
Det er kaldt, men jeg kommer i klærne mine og ut på dekk, hvor jeg umiddelbart ser store pingvinkolonier i fjæra. Det er også den argentinske stasjonen Esperanza, som ikke bare er en forskningsstasjon, men også et tegn på den argentinske tilstedeværelsen.
Her er familier med koner og barn, og det første Antarktisbarnet ble født her i 2005. Siden den gang har fire andre fulgt, og Argentina prøver å opprettholde sine territorielle krav ved denne demografiske manøveren. Lurer du på om det er lovlig i henhold til Antarktistraktaten fra 1961?
Vi seiler litt rundt og her er fint. Kapteinen har prøvd åtte ganger før å komme inn, og dette er bare tredje gangen det lykkes, så vi er heldige. Samtidig er vi også på den ytterste nordspissen av halvøya.
På den andre siden er Weddellhavet og den langt mer ufremkommelige østkysten, som ofte er fullstendig dekket av is og har kostet mange gode skip livet.
Bebestill turen til Antarktis her
Siste stopp på min tur til Antarktis
Vi kommer ikke lenger ned, men snur i stedet og seiler over mot vårt siste stopp på King George Island i South Shetlands. På vei ut ser vi det største isfjellet jeg har sett - veldig imponerende.
Senere på dagen seiler vi inn i Admiralty Bay på King George Island. Det er et annet fantastisk landskap, og de neste fire timene tilbringes i baugen med sol og ganske behagelig temperatur.
Admiralty Bay var også et populært sted blant hvalfangere, og dyrelivet er fint, selv om vi ikke ser så mange hvaler her. Imidlertid er det sel på flere av isflakene og en stor breen i enden, som vi seiler veldig nær.
Isflakene flyter rolig gjennom vannet, og igjen føler jeg dette Antarktis rolig. Det er fantastisk. Her er mange fugler, dusjer og terner, og selvfølgelig pingviner i vannet.
På vei ut av bukta kommer vi nær flere baser, inkludert den peruvianske Machu Picchu. Den er ute ved neste pynt Pusse Orlovsky Station, som ser litt voldsom ut.
Og så er vi ute i det åpne vannet igjen med King George Island på havnen. Det er på tide å si farvel til min tur til Antarktis etter nok en strålende tur. Vi seiler nå raskt nordover, og jeg tar de siste bildene.
Antarktis er i blodet mitt, og jeg drømmer bare om å komme ned hit for tredje gang.
God tur til Antarktis!
Reisetilbud: Reis til Antarktis
Hva å se i Antarktis? Severdigheter og attraksjoner
- Antwerp Island
- Booth Island
- Ronge Island
- Coverville Island
- Deception Island
- Sør-Shetlandsøyene
- Livingstone Island
- Half Moon Island
- Greenwich Island
Kommentar