Blaffer Tour: Fra Europa gjennom Sahara

Blaffer Tour: Fra Europa gjennom Sahara er skrevet av Lene Kohlhoff Rasmussen

Blaffer-metoden: En billig måte å reise på

Min daværende kjæreste Pete og jeg sto og ropte til hverandre ved en motorveiinngang et sted i Andalucía. Det var brennende varmt. Vi var slitne og sultne, men vi hadde bare noen få tørre kjeks i lommene, så ingenting var nødvendig før sikringen ble slått på.

Året var 1995 og vi var unge studenter som ikke hadde råd til å reise, så vi haiket oss gjennom Europa. Moren til Pete hadde en ferieleilighet i Torremolinos, men da vi kom dit, viste det seg at leiligheten ble leid ut til andre turister, så vi måtte finne på noe annet.

Marokko var ikke så dyrt, så vi ble enige om å seile over til Tanger, og før lenge befant vi oss i den eventyrlystne byen Marrakech.

Slangestemmere og brukte proteser

Da morgensolen steg over det store torget Djema al Fna, våknet det magiske livet i Marrakech. Slangetammerne samlet seg på plassen på teppene sine. Over torget kunne vi se henna-malende kvinner og gateleverandørene som solgte alt fra brukte proteser til strutsegg, og det var duften av krydder og urter.

Det var ikke mange utlendinger i byen, men vi møtte et par tyskere, Heinz og Monika, vi håpet at vi kunne bruke haiktteknikken vår. De var et par hippietyper som spilte gitar og røykte mange telt mens de slappet av og drømte om å fylle livet med kjærlighet og harmoni.

De hadde bosatt seg Gambia, men en eller to ganger i året reiste de til Tyskland og kjøpte noen kasserte varebiler som de kjørte ned gjennom Sahara i.

I Gambia monterte Heinz baksetene på biler og solgte dem som minibusser. Denne gangen hadde de to biler med seg, men de manglet en sjåfør da en av vennene deres hadde reist hjem på grunn av sykdom. Pete og jeg meldte meg frivillig til å ta over jobben, og straks var vi på vei.

En haiketur med voldsomme varebiler gjennom Sahara

Det var mange sjekkpunkter på ruten. Heinz og Monika kjente prosedyren og ga vaktene parfyme og sigaretter i gaver, så vi kom raskere og enklere gjennom.

På den siste veistrekningen gjennom den marokkanske Vest-Sahara og lenger ned over grensen Mauretanien skal vi kjøre en militærkonvoi. Flere ganger om dagen måtte vi skyve bilene fri for sanden, så vi hadde også kommet til hardt arbeid.

Gjennom Mauretania kjørte vi langs en del av veien havet. Vi måtte gjennom en smal stripe med fjellvegg til den ene siden og havet til den andre. Her satt vi plutselig fast, og bilene gravde seg dypere og dypere ned i sanden ettersom tidevannet nærmet seg.

Vi sto i vann til knærne da vi endelig fikk bilene gratis. Vi gjorde det, vi var heldige, og uansett hvor utrolig det høres ut, overlevde de voldsomme varebilene.

Til tross for de mange anstrengelsene for å presse bilene fri, var ørkenlandskapet og de stjerneklare kveldene midt i Sahara verdt hele haiketuren.

En natt opplevde vi noe helt uvanlig: Det begynte å dryppe på teltduken. Regnet i den tørre ørkenen var så forfriskende at vi spontant begynte å danse en regndans. Neste morgen kunne vi se noen små grønne spirer komme ut av sanden, men i løpet av få timer ble de svidd bort av den lyse og støttende solen.

De stjal de eneste skoene mine

Vi nådde helt gjennom Sahara og overnattet i en liten landsby i Senegal. Om kvelden satt vi og spiste og koste oss med de lokale landsbyboerne. Om natten la jeg skoene mine rett utenfor teltet, og neste morgen ble de stjålet.

Det var et par slitte gummisko som jeg kunne klart meg uten om jeg bare hadde hatt mer enn ett par sko med meg. Litt krise for en haiker. Nå måtte jeg reise videre til neste by i bare tær. Ikke bare hadde jeg blitt ranet i løpet av natten, men sør for Sahara ble jeg også angrepet av blodtørstige mygg, som senere viste seg å ha nesten fatale konsekvenser.

Her er et godt flytilbud til Senegal - klikk på "se tilbud" på siden for å få den endelige prisen

Slutt på haiketuren: Hjem med malaria

Da vi nådde Gambia, slo vi opp teltet vårt i Heinz og Monikas bakgård. Vi var gjester med dem i noen uker før vi reiste hjem til Wales i England, der Pete og jeg bodde sammen.

Pete drakk litt whiskysaft ombord på flyet, og dagen etter klaget han over at han hadde de verste bakrusene, som uforklarlig ble verre og verre. Neste morgen lå han i sengen og var askegrå i ansiktet. Han ankom sykehuset og fikk diagnosen malaria.

I løpet av de neste dagene begynte jeg til og med å bli kjedelig. Om morgenen skulle jeg opp til busstoppet, men plutselig ble jeg veldig svimmel og det svertet for øynene mine. Jeg våknet av å kaste opp på naboens stuegulv. Hun hadde sett meg falle bevisstløs på gaten og ringte etter ambulanse.

Jeg var på sykehuset i en uke med malaria. Vi hadde hatt det verste av alle typer malaria og opplevd feber, diaré, oppkast, mareritt og hallusinasjoner. Heldigvis ble vi begge friske igjen. Og med denne opplevelsen rikere fikk jeg en sannferdig reiseskildring og røverhistorie å fortelle om den gangen jeg, som hitchhiker, reiste ned gjennom Europa og havnet i Gambia.

Neste reise er bare en hevet tommel unna